Alminnelig og absolutt foreldelsesfrist

Den alminnelige foreldelsesfrist er 3 år, jf. foreldelsesloven § 2. Hvis foreldelsesfristen har løpt i 3 år, uten at fristen er avbrutt gjennom enten rettslige skritt eller erkjennelse fra skyldner, vil foreldelse inntreffe. Foreldelsesfristen løper fra fristens utgangspunkt.

For kontraktskrav kan man ved manglende nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren få en ettårs tilleggsfrist fra ”den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap” etter foreldelsesloven § 10 nr. 1.

Det er derfor også absolutte foreldelsesfrister som setter yttergrenser for hvor lenge etter skaden eller opprinnelsen av kravet, fordringshaver kan kreve innfrielse på grunn av uvitenhet om kravet.

For kontraktsfordringer er det en absolutt yttergrense på 10 år i foreldelsesloven § 10 nr. 4:

”Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne paragraf med mer enn til sammen 10 år. Fristene i § 9 nr. 2 for krav på skadeserstatning m.m. kan ikke forlenges etter nærværende paragraf. Ellers gjelder paragrafen for andre frister og tilleggsfrister etter denne lov”.

Med den alminnelige foreldelsesfrist på 3 år i tillegg til opp til 10 års forlengelse, betyr det at et kontraktsbasert krav ikke kan forlenges med mer enn 13 år på grunn av uvitenhet etter foreldelsesloven § 10 nr. 4. Det vil si at et kontraktskrav uansett vil være foreldet etter 13 år, selv om fordringshaver ikke kjente til kravet. Det samme gjelder uoverkommelig hindring for fristavbrytelse etter i foreldelsesloven § 10 nr. 2.

For krav om skadeserstatning vil det i foreldelsesloven § 9 nr. 2 være en yttergrense på 20 år ”etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte”, med et viktig unntak for personskade:

”Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom (a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og (b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade”.

20 – års fristen vil først få selvstendig betydning når skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden, senere enn 17 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte.

For personskade vil det være et unntak fra den absolutte 20-års frist, dersom skaden er voldt i ervervsvirksomhet mv., eller mens skadelidte er under 18 år, og den ansvarlige mv. før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at det skadegjørende forhold kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Formålet her er at skade som f.eks. skade som kreftsykdom på grunn av stråling, tungmetaller i virksomhete mv., som kan utvikles sent etter lang tid, ikke skal være unntatt ansvar.

Unntaket her gjelder kun personskade, slik at tingskade eller annen formuesskade utenfor kontrakt alltid vil foreldes etter 20 år fra den skadevoldende handling eller ansvarsgrunnlaget opphørte. Som det fremkommer innebærer unntaket fra 20-årsfristen at personskaden må ha skjedd i ervervsvirksomhet eller ”likestilt virksomhet,” og at de ansvarlige kjente eller burde kjenne til de skadevoldende forhold.