Tilleggsfrist ved avvisning, feil mv

Noen ganger vil et rettslig skritt avvises på prosessuelt grunnlag fra domstolene eller administrativt organ, som følge av at de prosessuelle vilkår for å gå til søksmål ikke er oppfylt. Domstolene vil da fatte en avvisningskjennelse og de administrative organer en avgjørelse om avvisning av saken.

Ӥ 22. (Tilleggsfrist etter avvisning m.m.)

1. Dersom påtale etter §§ 15, 16 eller 17 ikke fører til forlik eller realitetsavgjørelse som nevnt i §§ 15 eller 16 eller til at tvangsfullbyrdelse fremmes, og dette ikke skyldes forsettlig forhold fra fordringshaverens side, varer virkningen av den rettidige påtale i 1 år etter at saken er avsluttet. Har ikke fordringshaveren fått melding om dette innen rimelig tid, regnes fristen fra den dag da fordringshaveren fikk kjennskap til at saken var avsluttet eller burde søkt opplysning om det. Virkningen opphører likevel senest 3 år etter sakens slutning. Det samme gjelder også for så vidt fordringshaveren ikke får fullt medhold i avgjørelse etter § 16. Når fornærmede trekker sin begjæring om å få pådømt krav i straffesak, varer virkningen av rettidig påtale etter § 15 i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller påtalemyndigheten om tilbaketrekkingen.

2. Blir en begjæring om konkurs eller offentlig skifte, jfr. § 18, ikke tatt til følge eller en rettidig anmeldt fordring ikke anerkjent i boet, varer virkningen av avbruddet i 1 år etter at det ble truffet avgjørelse, i tilfelle i høyere instans, om ikke å ta begjæringen til følge eller om ikke å anerkjenne eller prøve fordringen. Er formell beslutning om dette ikke truffet og meddelt fordringshaveren, regnes fristen fra den dag da behandlingen ble avsluttet, i tilfelle ved avgjørelse i høyere instans. Blir et forslag til frivillig eller tvungen gjeldsordning etter gjeldsordningsloven ikke vedtatt eller stadfestet, jf. gjeldsordningsloven §§ 4-12 og 5-4, varer virkningen av avbruddet i 1 år etter at det ble truffet avgjørelse, i tilfelle i høyere instans, om å nekte stadfestelse av tvungen gjeldsordning, eller i 1 år etter at fristen for å ta stilling til frivillig gjeldsordning etter gjeldsordningsloven § 4-12 er løpt ut.

3. Ved gjeldsforhandling etter loven gjelder bestemmelsen i nr. 2 annet punktum tilsvarende for rettidig anmeldt fordring”.

Det er lagt til grunn i teori og praksis at bestemmelsen må fortolkes i samsvar med foreldelsesloven § 21s hovedregel om at ”fristavbrytelsen etter rettslige skritt varer så lenge forfølgelsen pågår eller pålagt trekk hos den trekkpliktige opprettholdes ved tvangsinndriving”. Det vil si at tilleggsfrist ikke kan gis, dersom kravet prosessuelt er tapt som følge av rettskraftsreglene. Hvis foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører fristavbrytelsen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken (ikke forkynnelsen – se ovenfor), jf. tvisteloven § 18-3 annet ledd. Det gis da ikke tilleggsfrist ved innstilling av saken, dersom videre forfølgning ikke skjer innen ett år fra dato for forliksrådets innstilling av saken.

Her er det også viktig å ha med seg regelen i tvisteloven § 18-3 tredje ledd:

”Hvis søksmålet avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter første ledd fortsatt i kraft hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversitting av tremånedersfristen kan det ikke gis oppfriskning”.

Bestemmelsen innebærer at det må tas ut søksmål innen 3 måneder dersom søksmålet avvises eller ellers ender uten dom, for at ikke avgjørelsen skal få rettskraftsvirkning. Bestemmelsen får imidlertid ikke betydning ved rettskraftig fraværsdom.

Om beregning av fristen uttales i Ot.prp.nr.38 (1977-1978) s. 76:

”Fristen skal reknes fra det tidspunkt fordringshaveren får melding om at forfølgingen er blitt avsluttet. Men har han ikke innen rimelig tid fått melding om at saken er sluttet ved formell beslutning, skal fristen – i motsetning til lovens ordning – ta til å løpe allerede fra det tidspunkt da han fikk kjennskap til forholdet eller burde søkt opplysning om det. Fristen utløper imidlertid seinest 3 år etter sakens slutning. Som regel vil forfølgingen avsluttes med en formell avgjerd, men unntaksvis treffes ikke noen slik avgjerd, t d ved heving av en voldgiftsak. Innen utløpet av ett års fristen kan fordringshaveren anlegge ny sak eller anvende mulige tvangsfullbyrdingsmidler. Likeså vil anerkjennelse som måtte inntre i dette tidsrom, holde fordringen i kraft. Fordringshaveren vil også ha full adgang til – uten å reise ny sak – å utnytte alle de muligheter for fyllestgjørelse, f eks gjennom motrekning, som måtte oppstå mens tilleggfristen løper”.