Gjennomføring av avhjelp

Avhjelp (retting eller omlevering) skal kompensere for mangelen. Den skal følgelig ikke koste forbrukeren noe ytterligere økonomisk, eller føre til vesentlig ulempe. I tillegg skal den gjennomføres ”innen rimelig tid”. Hva som regnes for innen rimelig tid, beror på skjønn. Ved kompliserte reparasjoner må man regne med mer tid. I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven Ot.prp.nr.44 (2001-2002) s. 185 og 186 ble det sagt følgende om hva som anses som rimelig tid for å gjennomføre avhjelpen:

“Avhjelpen må skje innen rimelig tid. Dette kravet følger i dag, noe indirekte, av kjøpsloven §37 første ledd. Departementet ser det som en fordel at det kommer inn som et direkte krav til selgerens innsats. Kravet vil innebære en oppfordring til selgeren om å sørge for avhjelpen raskt. Selgeren kan ikke ventes å være i stand til å avhjelpe enhver mangel umiddelbart, men kan ha behov for en viss tid til å foreta det som er nødvendig, jf Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 89 annen spalte. Hva som er rimelig tid, må blant annet vurderes ut fra varens art og forbrukerens formål med å anskaffe varen, jf forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 3 tredje ledd. Det må også tas hensyn til mangelens art. Kravet om avhjelp innen rimelig tid gjelder som nevnt både når kjøperen krever avhjelp, og når selgeren tilbyr dette. Det er ikke utelukket at kravet er noe strengere når det er selgeren selv som tilbyr avhjelpen, enn når kjøperen krever det. Ved vurderingen av hva som er rimelig tid, vil det videre kunne ha betydning om kjøperen får en erstatningsgjenstand. Dette gjelder både i tilfeller hvor selgeren er forpliktet til å stille en erstatningsgjenstand til disposisjon, og i tilfeller hvor han eller hun ikke er det, jf tredje ledd. Det er imidlertid ikke meningen at den generelle plikten til å sørge for en erstatningsgjenstand kan brukes som unnskyldning for å trekke ut avhjelpsperioden.Kurante reparasjoner bør kunne utføres ganske omgående, for eksempel innen noen dager. Det må ellers naturlig nok tas hensyn til at det ved mer kompliserte mangler kan være nødvendig å foreta nærmere undersøkelser mv. Avgjørende i slike tilfeller må være hva som er normalt i bransjen. Fristen må regnes fra det tidspunktet kjøperen krever retting eller omlevering, eventuelt fra det tidspunktet kjøperen aksepterer selgerens tilbud om retting eller omlevering”.

Om selger ikke retter etter krav fra kjøper, kan kjøper normalt få tingen rettet av andre og kreve kostnadene erstattet. Kjøper kan normalt få tingen rettet av andre og kreve kostnadene erstattet dersom det ikke er rimelig for kjøper å vente på retting på grunn av akutt behov for tingen. Forbruker kan også velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering), hvis ikke gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader, jf. forbrukerkjøpsloven § 29.

Konsekvensen av at man ikke utfører avhjelp innen rimelig tid etter reklamasjon, vil være at forbruker får krav på andre beføyelser som prisavslag, erstatning eller heving. Se ovenfor om rettsvirkningen av avhjelp.

”§ 30. Gjennomføring av avhjelp Avhjelp skal skje uten kostnad og uten vesentlig ulempe for forbrukeren innen rimelig tid og uten risiko for at forbrukeren ikke får dekket sine utlegg av selgeren. Dersom det ikke foreligger en mangel, kan selgeren bare kreve betaling for undersøkelser som har vært nødvendige for å avgjøre om det foreligger en mangel, og betaling for reparasjon av tingen, dersom selgeren har gjort forbrukeren uttrykkelig oppmerksom på at han eller hun selv må dekke slike kostnader”.

Selgerens avhjelp skal skje «uten vesentlig ulempe for forbrukeren,» og forbrukeren har en viss plikt til å medvirke slik at selgeren kan gjennomføre avhjelpen, såfremt ikke medvirkningen er til vesentlig ulempe for forbruker. Forbruker kan dersom det ikke er til vesentlig ulempe for ham, måtte medvirke til å gjennomføre avhjelpen gjennom eksempelvis gjennom å legge ut for utgifter, bringe tingen til selgerens sted eller å sørge for sending av varen. I NOU 1993:27 s. 132 ble det uttalt at det normalt vil være naturlig at forbrukeren bringer varen til selgeren og henter hos han mindre ting som er kjøpt lokalt. Om kravet til vesentlig ulempe heter det i NOU 1993:27 s. 131:

« Selgeren kan for det første ikke kreve å foreta avhjelp dersom dette medfører vesentlig ulempe for kjøperen. Dette vil særlig kunne være tilfelle hvis kjøperen ikke kan unnvære tingen mens retting skjer og det ikke er rimelig mulighet til å skaffe en ting til erstatning i denne tiden. En slik situasjon vil kunne foreligger også i forbrukerkjøp. Et eksempel kan være at tingen ivaretar en vesentlig sikkerhetsfunksjon for kjøperen, som i et tilfelle fra FTUs praksis hvor det var tale om en sikkerhetsgrind til bruk i en åpen trapp. Vesentlig ulempe kan også foreligge dersom avhjelp vil ta så lang tid at det oppstår en så langvarig forsinkelse at vilkårene for å heve kjøpet er oppfylt. I forbrukerkjøpstilfellene kan det i praksis ofte være vanskelig å påvise en konkret og betydelig ulempe for kjøperen som følge av selgerens avhjelp. Selv om arbeidet trekker ut i tid, og det kan være tale om flere mislykkede avhjelpsforsøk, vil det kunne hevdes at ulempen for forbrukerkjøperen ikke er av en slik karakter at den kan karakteriseres som vesentlig. Bl.a. når det dreier seg gjenstander som elektriske artikler, møbler eller gardiner, vil kunne hevdes at generell irritasjon over å være uten gjenstanden ikke er tilstrekkelig til å det foreligger vesentlig ulempe. I praksis vil derfor ofte oppstå usikkerhet om hvor lang tid som må aksepteres og hvor mange avhjelpsforsøk kjøperen må finne seg i. For å bedre kjøperens posisjon i slike tilfeller foreslår utvalget i utkastet §22 uttrykkelige regler om antallet avhjelpsforsøk og rett til erstatningsgjenstand. Det vises til kapittel V.8.3.3.2 og til spesialmotivene til §22 nedenfor. »

Ting som kan være til vesentlig ulempe for forbrukeren er om han selv må bringe store, tunge gjenstander, f.eks. en vaskemaskin, til butikken eller til posten eller annen transportør. Dersom forbruker ikke medvirker dersom han er forpliktet til dette, vil den manglende medvirkning utgjøre et kontraktsbrudd, hvoretter selgeren kan gjøre gjeldende kontraktsbruddsvirkninger, jf. forbrukerkjøpsloven §§ 43 flg.

Avhjelpen (retting eller omlevering) skal skje uten kostnad for forbrukeren, og uten risiko for at kjøperen ikke får dekket sine utlegg. Dette kan være kostnader av enhver art forbundet med avhjelpen. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kjøperen i en viss utstrekning må finne seg i å forskuttere utgifter. Kjøperen kan imidlertid ikke pålegges å bære slike kostnader endelig.

Forbrukeren har derfor krav på å få dekket utlegg i forbindelse med leveringen, som utgifter til bussbillett, telefoner og korrespondanse. Utgifter til bensin og bompenger vil også kunne kreves dekket dersom forbrukeren selv leverer varen. Alle utlegg kan kreves dekket, herunder utgifter til sending av tingen, men forbruker har en plikt til å begrense selgers utgifter til det rimelige og nødvendige. Dersom selger har akseptert avhjelp, kan ikke selgeren nekte å dekke utgifter til å gjennomføre avhjelpen, eksempelvis med begrunnelse at kunden bor for langt unna. Dersom avhjelp blir for dyrt for selger, kan han avstå fra avhjelp etter forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd, slik at kunden kan få prisavslag eller heving.

Om forbrukers rett til å få dekket sine utlegg i forbindelse med gjennomføring av avhjelpen er det sagt følgende i Ot.prp.nr.44 (2001-2002) s. 186:

“Det kreves videre at avhjelpen skjer uten risiko for at kjøperen ikke får dekket sine utlegg. I dag finnes et tilsvarende krav i kjøpsloven §36 første ledd (defensiv avhjelpsrett). For kjøperens krav på avhjelp er ikke dette oppstilt som noe eget vilkår. Departementet ser ikke at det er noe i veien for at dette vilkåret gjelder også hvor kjøperen gjør kravet gjeldende. Om dette vilkåret heter det i NOU 1993:27 s. 131: « Selgerens rett til å foreta avhjelp forutsetter videre at dette kan skje uten risiko for at kjøperen ikke får dekket sine utlegg av selgeren. Kjøperen vil i utgangspunktet ha plikt til i en noen grad å forskuttere utgifter forbundet med avhjelp fra selgeren. I praksis vil dette særlig dreie seg om utgifter til forsendelse. Dreier det seg om en mindre gjenstand, vil kjøperen normalt kunne pålegges å legge ut portoutgifter forbundet med oversendelse til selgeren. Det dreier seg imidlertid bare om plikt til å foreta midlertidig utlegg. Det følger av annet ledd er det er selgeren som til slutt skal dekke alle kostnader forbundet med avhjelpen. Hvorvidt kjøperen kan nekte å foreta utlegg, vil særlig avhenge av beløpets størrelse. I noen tilfeller kan også kjøperens kjennskap til selgerens evne og vilje til å gjøre opp for seg komme inn. En forbrukerkjøper vil f.eks. ikke kunne pålegges å forskuttere utgiftene til transport av en større gjenstand gjennom et transportbyrå. Hvis kjøperen av tidligere erfaring eller av selgerens holdning i det aktuelle tilfellet, har grunn til å anta at det vil være vanskelig å oppnå dekning hos selgeren, vil han også kunne nekte å forskuttere mindre beløp. Følgen av dette vil være at selgeren blir avskåret fra å foreta avhjelp, med mindre han innretter seg slik at avhjelp kan foretas uten utlegg fra kjøperens side. »”