Avhjelp

Avhjelp er en fellesbetegnelse på omlevering og retting. Selger reparerer tingen eller gir forbruker ny vare, slik at forbruker får mangelfri vare i samsvar med avtalen. Avhjelp forutsetter at forbrukeren har mottatt varen, og at det er mangler ved det leverte. Avhjelp kan ikke gis ved forsinket levering, siden varen ikke er levert.

Omlevering og retting er de vanligste beføyelsene ved mangel i forbrukerforhold, og det ble forutsatt ved utredningen av loven at avhjelp var den beføyelse som samfunnsøkonomisk ville være best egnet for å ivareta selgers og forbrukers behov ved mangler, jf. NOU 1993:27 Forbrukerkjøpslov s. 83:

”Utvalgets utgangspunkt er at avhjelp av mangler i det alt vesentlige er en praktisk løsning for begge parter. Kan mangelen utbedres på tilfredsstillende måte, vil dette også være en gunstig løsning fra et samfunnsøkonomisk synspunkt. Ordningen må sies å være særlig praktisk ved forbrukerkjøp hvor det dreier seg om profesjonelle selgere som ofte har et egnet apparat til å få foretatt utbedring”.

Forbrukeren har en generell adgang til å be om retting eller omlevering, dersom det er reklamert rettidig. I forbrukerforhold er det dermed tilstrekkelig med en generell reklamasjon, og det må ikke reklameres særskilt for avhjelp så lenge det er reklamert rettidig for selve mangelen. I vanlige kjøp kan man kun kreve omlevering dersom mangelen er vesentlig, og man skal normalt reklamere særskilt over at man krever avhjelp. Utgangspunktet i forbrukerkjøp er at forbruker kan velge om det skal foretas retting eller omlevering, jf. forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd

”Forbrukeren kan velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering). Dette gjelder ikke hvis gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader”.

Hovedregelen er at forbruker fritt kan velge om han skal ha ny vare (omlevering) eller retting av mangelen. Forbruker kan imidlertid ikke velge mellom omlevering eller retting dersom kravet om avhjelp er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader, jf. forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd annet punktum. EU vurderer et forslag om at selger kan velge om han ønsker å benytte seg av retting eller omlevering, mens det i dag er forbruker som normalt kan velge beføyelser her. Det kan således skje endringer som følge av implementeringen av nye EU-direktiv. Dersom gjennomføring av avhjelpen er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader, så vil forbrukeren i stedet har rett til heving, prisavslag eller eventuell erstatning. I forbrukerkjøp har forbruker utvidet hevingsrett, rett til prisavslag og objektivt krav på erstatning dersom avhjelp ikke kan gjennomføres.

I vurderingen av om en kostnad er urimelig, skal det ”særlig legges vekt på verdien av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren”, jf. forbrukerkjøpsloven § 29 annet ledd.. Et eksempel på hva som er urimelige kostnader finner i Rt. 2006 s.179, som dreide seg om reklamasjon på en støvletthæl. I dommen ble urimelighetskostnader regnet ut forholdsmessig og ikke ut ifra de nominelle merkostnadene, som utgjorde 400 kr. I saken var omlevering 7 ganger så dyrt som reparasjon (65 kr). Høyesterett pekte på at kostnadene med omlevering var vesentlig høyere enn kostnadene ved reparasjon, idet kostnadene med omlevering var to-tre ganger høyere. Miljøhensyn talte også for reparasjon. Retting ble ansett å tilgodese forbrukerhensynet tilstrekkelig, i og med at merkostnader med utstrakt omleveringsrett til syvende og sist ville gjenspeile seg i utsalgsprisen. Dommen ble avsagt med dissens 3-2.

Høyesterett vektlegger i Rt. 2006 s.179 avsnitt 38 og 39 at en utvidet omleveringsadgang, vil medføre at billige varer kastes i stedet for å repareres:

”I motsetning til hva situasjonen er for andre av dagliglivets forbruksgjenstander, eksisterer det etter det opplyste intet bruktmarked for sko. En utstrakt plikt til omlevering vil dermed utvilsomt føre til at fottøy i atskillig utstrekning blir kastet etter kort tids bruk. Det kan nok reises spørsmål om dette i seg selv ville representere et miljøproblem. I den vurderingen hører i så fall også hjemme den innvirkning på miljøet som den forutgående produksjon og transport av skoene frem til salgsstedet utgjør. Sakens spørsmål må, slik jeg ser det, vurderes i et noe bredere perspektiv. En utstrakt plikt til omlevering vil innebære at det med loven i hånd etableres en « bruk og kast »-ordning som det generelt kan være grunn til å ta avstand fra. Selv om belastningene for miljøet nok vil variere, alt avhengig av de egenskaper produktet har, kan det ut fra en bredere samfunnsøkonomisk betraktning være grunn til å reagere mot at forbrukerkjøpsloven anvendes slik at den fører til en slik manglende bruk av tilgjengelige ressurser”.

I forbrukerforhold er det satt en grense for to avhjelpsforsøk, slik at ved tredje gangs reparasjon eller ny vare, kan forbruker heve kjøpet. Innenfor forbrukerkjøp kan man også i stor utstrekning velge mellom omlevering og retting. Forbruker kan velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering), hvis ikke gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader, jf. forbrukerkjøpsloven § 29.

Forbruker kan også velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering), hvis ikke gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader, jf. forbrukerkjøpsloven § 29.