Ufravikelige regler i forbrukerkjøp

Forbrukerkjøpsloven gir forbruker på enkelte områder en gunstigere posisjon enn vanlige kjøp etter kjøpsloven. Disse bestemmelsene er såkalt preseptoriske regler, som innebærer at de ikke kan fravikes ved avtale – slik partene kan etter kjøpsloven. Her vil noen av de viktigste forbrukerrettighetene som er bedre enn kjøpslovens regler utenfor forbrukerkjøp, kort oppsummeres for oversiktens skyld:

1. Forbruker kan etter forbrukerkjøpsloven § 41 avbestille varen før den er levert mot å betale erstatning for selgers tap som er en følge av avbestillingen eller avtalt avbestillingsgebyr.

2. Forbrukeren kan forholde seg til regelen om leveringssted etter forbrukerkjøpsloven § 5 om at ”tingen skal holdes klar for henting på det stedet der selgeren hadde sitt forretningssted da kjøpet ble inngått. Hvis kjøpet ble inngått uten tilknytning til selgerens forretningssted, skal tingen leveres hos forbrukeren”.

3. Selgeren kan ikke i tillegg til kjøpesummen kreve gebyr for utstedelse og sending av regning hvis ikke dette klart følger av avtalen (faktureringsgebyr) etter forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd.

4. Forbruker anses ikke å ha ond tro for forhold som kjøper burde ha oppdaget under forundersøkelse etter kjøpsloven § 20. Forbrukeren kan likevel ikke gjøre gjeldende som en mangel noe han eller hun kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet i sin helhet, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 tredje ledd.

5. Forbruker har ikke plikt til å foreta undersøkelse etter levering, slik som etter kjøpsloven § 31.

6. Automatisk mangel dersom det offentlige stiller spesielle krav til tingen, jf. forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f)

7. Forbrukers relative reklamasjonsfrist er minst to måneder fra mangelen faktisk ble oppdaget, uavhengig av når den burde ha blitt oppdaget, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd.

8. Den absolutte reklamasjonsfrist er fem år dersom tingen er ment å vare vesentlig lenger enn to år, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd.

9. Det må ikke reklameres særskilt for heving eller avhjelp så lenge det er reklamert rettidig for selve mangelen. Nøytral reklamasjon rettidig er dermed tilstrekkelig.

10. Omvendt bevisbyrde gjennom presumsjonsregel for at mangelen var til stede ved risikoens overgang de første seks månedene, jf. forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd

11. Forbruker har ved mangel valgrett mellom reparasjon og omlevering, så lenge kostnadene til de to alternativene ikke står i misforhold til hverandre i urimelig grad, jf. forbrukerkjøpsloven § 29

12. Selger har høyst to avhjelpsforsøk (forsøk på omlevering eller retting), jf. forbrukerkjøpsloven § 30 annet ledd. Forbruker kan heve kjøpet dersom gjenstanden er mangelfull for tredje gang, og kan avvise selgers krav om ny avhjelp.

13. Forbruker har krav på lånegjenstand uten ekstra kostnader dersom avhjelpsforsøk tar mer enn en uke, såfremt det ikke er urimelig kostnadskrevende i forhold til forbrukerens behov for lånegjenstand, jf. forbrukerkjøpsloven § 30 tredje ledd.

14. Forbruker har adgang til å kreve lemping av krav på forsinkelsesrenter, dersom han har hatt god grunn for betalingsvegring overfor kjøpesummen, jf. forsinkelsesrenteloven § 4.

15. Utvidet hevingsadgang etter forbrukerkjøpsloven § 31 ved mangler i det leverte i forhold til den hevingsadgang som foreligger etter kjøpsloven med krav om vesentlig kontraktsbrudd. I forbrukerkjøp kan forbruker velge direkte mellom prisavslag eller heving, dersom mangelen ikke avhjelpes innen rimelig tid gjennom retting eller omlevering. Forbruker kan imidlertid ikke heve, når mangelen er uvesentlig.

16. Innenfor forbrukerkjøp vil selger normalt være objektivt ansvarlig for forbrukers økonomiske tap som skyldes mangler, mens hovedregelen innen kjøp er kontrollansvaret, jf. forbrukerkjøpsloven § 33. For forsinkelse er det fortsatt ansvar eter kontrollansvaret.

16. Ved fortolkning av avtalen og om det foreligger mangel, kan man legge større vekt på forbrukerens alminnelige forventninger. Dermed er det antatt å være større rom for utfylling av avtalen ved forbrukerkjøp. For standardavtaler (avtaler som ikke er individuelt forhandlet) vil avtaleloven § 37 komme til anvendelse, som blant annet medfører at dersom det foreligger tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren.