Mangelsbegrepet

Mangel er et konstatert avvik mellom det leverte og det som rimeligvis kan anses som avtalt eller klart forutsatt mellom partene. Mangelsbegrepet omfatter således at gjenstanden ikke har avtalt kvalitet eller kvantitet eller andre avtalte egenskaper, som f.eks avtalt farge.

Mangelsbegrepet omfatter tradisjonelt ikke forsinkelse, dvs. at det ikke er levert eller prestert til avtalt tid. Forsinkelse er likevel kontraktsmislighold (av leveringsforpliktelser), og i forbrukerkjøpsloven er det egne regler for mislighold som er forsinkelse. Hvis det er levert forsinket vil ikke tingen nødvendigvis ha mangel, men kjøper kan kreve misligholdsbeføyelser som følge av forsinkelsen.

Spørsmålet om en feil på tingen utgjør en mangel i forbrukerkjøp, vil bero på en helhetsvurdering av mangelskriteriene etter forbrukerkjøpsloven §§ 15 og 16. Partene må dermed ta utgangspunkt i bestemmelsene i både forbrukerkjøpsloven §§ 15 og 16 for å slå fast om tingen har mangel.

Videre er det et vilkår at mangelen må foreligge ved risikoens overgang etter forbrukerkjøpsloven § 18. Selv om varen viser seg å ha en feil i forhold til det avtalte eller forventede, vil det ikke være en mangel som selger hefter for, med mindre feilen forelå ved risikoens overgang etter forbrukerkjøpsloven §§ 18 og 14, hvilket i praksis i de fleste tilfeller vil si ved levering, når varen er sendt fra selger eller når varen etter avtale er klar til avhenting. Etter forbrukerkjøpsloven § 7 skjer levering når tingen overtas av forbrukeren. Innen forbrukerretten vil presumsjonsregelen etter forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd om at en feil som viser seg innen 6 måneder vil måtte anses for å foreligge ved tingen ved risikoens overgang, med mindre selger beviser det motsatte, være praktisk viktig.

Forbrukerkjøpsloven § 15 regulerer de krav en gjenstand skal ha i en forbrukerkjøpsavtale, og slår som hovedregel fast at tingen skal leveres til forbrukeren i samsvar med det som er avtalt om varens kvalitet og mengde, herunder opplyst og markedsført fra selger. Der avtalen er taus om varens kvalitet og mengde, så skal tingen ha de egenskaper som alminnelig må kunne forventes for varens egenskaper og bruksformål ut fra kjente forutsetninger hos partene, alminnelige forutsetninger og pris. I tillegg skal tingen også være i samsvar med offentligrettslige krav.

Forbrukerkjøpsloven § 16 fastslår når tingen har mangel. Kjøpsloven har ingen tilsvarende bestemmelse som angir nærmere når det foreligger en mangel.

”§ 16. Mangel Tingen har en mangel dersom a) den ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15 b) selgeren ved kjøpet har forsømt å opplyse om forhold ved tingen eller dens bruk som han eller hun burde kjenne til, og som forbrukeren hadde grunn til å regne med å få, dersom unnlatelsen kan antas å ha virket inn på kjøpet c) den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk, dersom selgeren ikke viser at opplysningene før kjøpet er rettet på en tydelig måte, eller at de ikke kan ha innvirket på kjøpet d) nødvendige opplysninger om installering, montering, bruk, stell og oppbevaring ikke følger med tingen. Første ledd bokstav c gjelder tilsvarende for opplysninger noen annen enn selgeren har gitt på tingens innpakning, i annonse eller annen markedsføring på vegne av selgeren eller tidligere salgsledd. Forbrukeren kan ikke gjøre gjeldende som en mangel noe han eller hun kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. Forbrukeren kan ikke gjøre gjeldende som en mangel noe som har sin årsak i materialer som er levert av forbrukeren. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren på grunn av materialenes uegnethet burde ha frarådet bruken av dem”.

Utgangspunktet for om varen er mangelfull er hva som må anses som avtalt, der det i fortolkningen av hva som er avtalt vil legges vekt på hva forbruker kan kreve som alminnelig god vare. Det vil foreligge mangel dersom det leverte avviker fra ”de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen,” jf. forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd.

I forbrukerretten vil dessuten forbrukerens alminnelige forventninger til en vares kvalitet og funksjoner stå en del sterkere enn utenfor forbrukerkjøp, og man kan i større utstrekning forstå avtalen som å omfatte normale forventninger til alminnelig god vare, dersom annet ikke er klart avtalt eller forutsatt. I ”Videospillerdommen” Rt. 1998 s. 774 som ble avsagt før forbrukerkjøpsloven av 2002 ble det uttalt at kjøpsloven ikke er uttømmende, og at det ulovfestede prinsipp om ”alminnelig god vare” supplerer lovens regler (s. 781):

“Men det er på det rene at kjøpsloven ikke gir en uttømmende definisjon av mangelsbegrepet, som derfor i dette tilfelle må bestemmes ut fra en tolkning av kjøpsloven § 34 (1) jf § 30 (1) sammenholdt med rettspraksis, alminnelige rettsgrunnsetninger og teori. Etter disse rettskilder hadde Føreland med den pris han betalte, krav på alminnelig god vare, og det foreligger en mangel hvis videospilleren ikke oppfylte dette kravet ”.

Noen av de forventninger som forbruker forutsettes å ha til alminnelig god vare er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd, der forbruker kan forvente at tingen må

a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper c) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering d) ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell e) være pakket på vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen f) være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning g) være fri tredjepersons rett i tingen, for eksempel eiendomsrett eller panterett. Likeså skal tingen være fri tredjepersons krav på å ha rett i tingen når dette bestrides, unntatt når kravet er klart ugrunnet.

Særlig prisen og markedsføringen vil kunne være avgjørende i vurderingen av hvilke forventninger forbruker kan stille til varen. Dersom prisen er høy, og produktet markedsføres som et solid kvalitetsprodukt, vil forbruker nok kunne stille høyere forventninger til varen, enn om varen markedsføres som et billig alternativ. Tilsvarende vil man måtte stille betydelig mindre krav til en brukt vare.

Hovedregelen er at tingen har mangel når den ikke er i samsvar med avtalen og for øvrig ikke oppfyller forbrukers rimelige forventninger, jf. forbrukerkjøpsloven § 15 første og annet ledd. Mangelsbegrepet i forbrukerkjøp omfatter således både avvik fra alminnelige forventninger man har til lignende varer, og avvik fra det som spesielt er avtalt mellom partene. I mangelsvurderingen kan det også bygges på muntlig uttalte forutsetninger og muntlige avtaler som anses som bevist. Forbrukerkjøpsloven § 16 oppstiller ellers at det foreligger mangel ved såkalt opplysningssvikt som har virket inn på avtalen, herunder manglende opplysning fra selger (bokstav b), ved uriktige opplysninger gitt i markedsføringen og ellers (bokstav c), samt når nødvendige opplysninger for å kunne bruke tingen ikke følger med (bokstav d).

Forbrukerkjøpsloven § 16 annet ledd fastslår at selger også hefter for uriktige opplysninger gitt av andre på vegne av selger eller tidligere salgsledd, og omfatter dermed både selgers kontraktsmedhjelpere og foregående salgsledd. Etter forbrukerkjøpsloven § 36 følger at tilvirker eller en annen person i tidligere salgsledd som har gitt uriktige opplysninger etter forbrukerkjøpsloven § 16 annet ledd, er solidarisk ansvarlig med selgeren for tap forbrukeren lider på grunn av opplysningen.

Selger kan imidlertid gjennom forbehold eller positive opplysninger justere kjøpers forventninger, og dermed unngå at kjøper forutsetter bestemte egenskaper ved tingen. Forbrukers forventninger etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd gjelder bare med mindre ikke annet er avtalt. Forbrukeren kan derfor ikke reklamere på feil vedkommende kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 tredje ledd. Dette gjelder for eksempel når kjøper har særskilte kunnskaper om varen, jf. Ot.prp. 44 (2000-2001) side 93. Vet forbrukeren at bilen kjøpes som delebil, kan han ikke reklamere over at bilen ikke er kjørbar. Forbrukeren kan heller ikke gjøre gjeldende som en mangel noe som har sin årsak i materialer som er levert av forbrukeren, såfremt ikke selgeren på grunn av materialenes uegnethet burde ha frarådet bruken av dem, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 fjerde ledd.

Dersom det foreligger mangel eller opplysningssvikt ved risikoens overgang, er det uten betydning at selger ikke kjente til mangelen eller den uriktige opplysning. Selger vil derfor normalt bli objektivt ansvarlig for mangel eller opplysningssvikt, og plikte å betale erstatning, prisavslag eller heve kjøpet, med mindre han tilbyr og gjennomfører avhjelp innen kort tid. I LG 2007 s. 10453 (Gulating lagmannsrett) ble det lagt til grunn at en bilselger ble ansvarlig for triksing med speedometeret, selv om ikke selger kjente til triksingen:

”Samlet finner lagmannsretten at verken opplysningene fra dette verkstedet, eller de andre forhold den ankende part har fremholdt, tilsier at det er grunnlag for å se bort fra den kilometerstand lysmodulen viser. Det finnes etter dette godtgjort at bilen ved salget var kjørt lengre enn det som ble opplyst. Etter bevisførselen må det antas at det er tale om et relativt vesentlig avvik som må skyldes at speedometeret, og eventuelt lysmodulen, har blitt manipulert. Det er enighet om at en mindre justering av kilometerstanden ikke ville ha noe for seg med henblikk på å oppnå en bedre pris. De opplysninger som foreligger om bilens oljeforbruk etter salget, og likeledes bilens generelle stand, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning også at reell kjørelengde er betydelig høyere enn opplyst. Lagmannsretten bemerker at det ikke er holdepunkter for at den ankende part var kjent med at det i serviceheftet er gitt uriktige opplysninger, eller at den oppgitte kjørelengde er uriktig. Dette er imidlertid ikke av betydning for mangelsspørsmålet. Lagmannsretten finner det klart at disse forhold samlet representerer en ikke uvesentlig mangel ved bilen. Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om de fremlagte fakturaer fra Autohaus Weiher & Waesch GmbH tilsier at bilen har vært til service, tilsvarende det opplysningene i serviceheftet angir. Ankemotparten kan ikke selge bilen videre uten å opplyse om disse forhold, og det finnes etter bevisførselen godtgjort at dette vil medføre et relativt betydelig økonomisk tap”.

Adgangen til å i større grad kunne bygge på forbrukerens alminnelige forventninger, og dermed gi større rom for utfylling av avtalen, er i samsvar med tolkingsregelen i avtaleloven § 37 for avtale som ikke er individuelt fremforhandlet mellom forbruker og næringsdrivende. For standardavtaler vil dessuten spesialregelen i avtaleloven § 37 komme til anvendelse, som blant annet medfører at dersom det foreligger tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren.

Selger har også mulighet til å selge gjenstanden ”som den er,” og det vil da kun foreligge mangel etter forbrukerkjøpsloven § 17, når tingen er i dårligere stand enn det man med rimelighet forventer, eller når selger har opptrådt svikaktig.

Rettsmangler omfattes også av mangelsbegrepet, og innebærer at forbrukeren ikke har fått den rett til gjenstanden eller tjenesten overfor tredjemann som avtalen legger til grunn, typisk at andre er deleiere i gjenstanden eller har panterett (typisk salgspant), uten at forbruker kjente til det.

Dersom tingen ikke blir levert eller blir levert for sent, vil det også foreligge mislighold gjennom forsinket levering. Uteblitt levering følger tilsvarende reglene for forsinket levering. Forbruker vil da etter forbrukerkjøpsloven § 19 normalt kunne kreve oppfyllelse etter § 21, heving etter § 23 og erstatning etter § 23 samt holde kjøpesummen tilbake. § 20 Hvis forbruker er avhengig av at varen leveres til en bestemt tid, skal det ved vurderingen av om forsinkelse er vesentlig, etter forbrukerkjøpsloven § 23 annet ledd særlig legges vekt på forsinkelsens betydning for forbrukeren i forhold til å kunne heve kjøpet. Så lenge varen ikke er levert, kan forbruker naturligvis ikke kreve retting eller omlevering (avhjelp). Forbrukers rett til erstatning faller ikke bort ved at han gjør gjeldende andre krav eller dersom andre krav som heving ikke kan gjøres gjeldende.