Beviskravene ved mangel i forbrukerkjøp

Det vil som oftest være vanskelig å bevise at mangelen lå der ved risikoens overgang, når varen virker i begynnelsen eller i butikken, men så plutselig og uforklarlig slutter å virke.

Prinsippet om at mangelen må foreligge når tingen går over fra selger til kjøper (risikoens overgang), gjelder også ved forbrukerkjøp.

For å ivareta forbrukernes rettigheter tillegges en presumsjon for mangel som oppstår innen seks måneder, dersom selger ikke klarer å bevise at mangelen ikke var til stede ved risikoens overgang. Man antar da at det mest nærliggende er at tingen har mangel, dersom selger ikke ha ført tilstrekkelig bevis for at tingen ikke hadde mangel, selv om heller ikke kjøper har ført tilstrekkelig bevis for at tingen hadde mangel da forbruker overtok tingen.

Selgeren har etter forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd bevisbyrden for at mangelen ikke var der ved risikoens overgang de første 6 månedene etter et kjøp. Det betyr at det er en presumsjon eller formodning for at tingen har en fabrikasjonsfeil eller annen mangel ved overlevering (eller for øvrig ved risikoens overgang), hvis feilen viser seg innen et halvt år etter at kjøpet er inngått. Regelen tilsvarer Forbrukerkjøpsdirektivets artikkel 5 nr. 3

Etter forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd formoder man således at en feil som viser seg innen seks måneder også må ha eksistert ved risikoens overgang dersom ikke annet bevises. Selger har rett til å føre bevis for at mangelen umulig kan ha vært til stede ved risikoens overgang, men dersom selger ikke klarer å bevise dette, vil man innenfor forbrukerkjøp legge til grunn at mangelen var i tingen ved overlevering. Stortingets justiskomité har i Innst.O.nr.51 (1987-88) side 13 uttalt følgende om presumsjonen for mangel:

«Disse medlemmer vil peke på at … § 32 (3) må forstås slik at den bare rammer mangler ved varen som eksisterte på tidspunktet for risikoens overgang. Når en gjenstand som er ment å ha en varighet vesentlig utover to år, viser seg å ha en mangel i løpet av en femårs frist, indikerer dette imidlertid at gjenstanden i seg selv var mangelfull da risikoen gikk over. En mangelfri gjenstand skulle nemlig vare vesentlig lengre. Hvis mangelen viser seg mens gjenstanden har vært i normal bruk, er det altså en sterk presumsjon for at mangel forelå ved risikoens overgang.»

Etter seks måneder er det ingen bevisbyrderegel som går spesielt utover selger, men selger har likevel normalt en bevisføringsplikt for at varen ikke har mangel utover seks måneders-fristen, jf. Rt. 1998 s. 774 (Videospillerdommen s. 778):

”Etter min mening har det betydning for bevisbedømmelsen at leverandørkjeden, som har den tekniske ekspertisen og de økonomiske ressursene, ikke har funnet det formålstjenlig å undersøke IR-mottakeren for eventuelt å klarlegge årsaken til funksjonssvikten. Denne manglende oppfyllelse av det som har vært kalt selgerens bevisføringsplikt, jf NOU-1993- 27 Forbrukerkjøpslov side 62-63, bør belastes leverandørkjeden”.

I FTU 2006/090 ble reklamasjon avslått av selger på grunn av fuktskade. Feilen hadde oppstått innen en måned etter kjøp og dermed hadde selgeren bevisbyrden. Forbrukeren anførte FTU 2005/112 og FTU 2004/605 til støtte for sitt syn.Selgeren anførte FTU 2006/276. Utvalget kom til at verkstedsrapporten ikke i tilstrekkelig grad motbeviste mangelspresumsjonen. Det ble lagt vekt på at mobilen var brukt normalt og forsvarlig. Telefonen var ikke sikret mot fukt i tilstrekkelig grad i forhold til hva som var nødvendig for normal bruk. Kjøperen fikk heve.