Utmåling av erstatningen
I forbrukerkjøpsloven kapittel 11 er det gitt fellesregler om utmåling av erstatning innen forbrukerkjøp. Det som kjennetegner erstatningsutmålingen i forbrukerkjøp, er at formålet med kjøpet er begrenset til forbrukers og andres egen personlige bruk som nytte- og bruksgjenstand. Imidlertid sondrer ikke forbrukerkjøpsloven mellom direkte og indirekte tap, jf. NOU 1993:27 s. 151:
”Det sondres ikke mellom direkte og indirekte tapsposter, slik kjl. 1988 § 67 gjør. Bestemmelsene er således en generell fastsettelse av hva den misligholdende part svarer for, med de presiseringer som følger av utkastets §§ 40-41. Utgangspunktet i hele bestemmelsen er prinsippet om at den misligholdende skal erstatte motparten det fulle tap og samtlige utgifter som skyldes kontraktsbruddet. Den skadelidende skal stilles i samme økonomiske stilling som om riktig oppfyllelse hadde funnet sted (den positive oppfyllelsesinteresse). Dette prinsippet modifiseres av den såkalte adekvansregelen i annet punktum og i utkastet § 41 om tapsbegrensningsplikt og lempning. Erstatningen skal dekke nettotapet. Derfor må utgifter som en part har spart på grunn av kontraktsbruddet, gå til fradrag i erstatningen. Det samme gjelder utgifter som ville vært pådratt ved riktig oppfyllelse. Det samme gjelder ved anvendelsen av kjl. 1988 § 67 første ledd.
På grunn av det strenge objektive ansvaret i forbrukerkjøp for selger, er det i forbrukerkjøpsloven § 52 satt begrensninger i den såkalte adekvansen, altså hvor vidtrekkende tapsfølger som kan aksepteres av selgers kontraktsbrudd innen forbrukerkjøp. I forbrukerkjøp skal erstatningen omfatte forutsigelige tap etter § 52, som selger med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet:
”§ 52. Erstatningens omfang Erstatning for kontraktsbrudd fra den ene parts side skal svare til det økonomiske tapet, herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste, som den annen part er påført ved kontraktsbruddet. Dette gjelder likevel bare tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet. Erstatningen omfatter ikke a) tap som følge av personskade b) tap i forbrukerens næringsvirksomhet”.
Det direkte tap som kan kreve i forbrukerkjøp er normalt de utgifter som er en direkte følge av kontraktsbruddet, som kostnader for å erstatte ytelsen (dekningskjøp) eller verditap på grunn av uteblitt oppfyllelse, og omkostninger som forbruker ellers påføres for å rydde opp, slik som utredning av tap, reklamasjon, transport, reisevirksomhet mv. Beregningen av tapt fortjeneste vil i stor grad bestemmes av muligheten for dekningstransaksjon, idet kontraktspartnerne ut fra lojalitetsplikter har en alminnelig tapsbegrensningsplikt.
Utlegg, tapt fortjeneste og prisforskjell er noe av det man kan kreve erstatning for. I en sak fra FTU 2005/29 hadde kjøp av parkett blitt hevet fra forbrukerens side på grunn av knirking. Kjøper krevde erstatning for parketten og arbeid med med å rive opp parketten, flytte møbler og legge ny parkett. FTU kom til at disse postene var tap som kunne kreves erstattet. Det at kjøper hadde lagt parkett selv hadde ikke noe å si, da kjøper sto fritt til å benytte seg av håndverkere for å legge gulvet på nytt. Erstatningsbeløpet ble ikke ansett for å overstige det som var nødvendig for å få dekket utgiftene.
I Ot. prp. nr. 44 (2001-2002) s. 199 er det sagt en del om hva slags tap som i utgangspunktet omfattes av erstatningens omfang i forbrukerkjøp:
”Utgangspunktet er prinsippet om full erstatning for tap og utgifter som er forårsaket av kontraktsbruddet. Den skadelidende parten skal gjennom erstatningen som utgangspunkt stilles i samme økonomiske stilling som om motparten hadde foretatt korrekt oppfyllelse av kontrakten. I forbrukerkjøpsloven er det prinsipielle skillet mellom direkte og indirekte tap ikke videreført. Kjøperen vil kunne kreve erstatning også for indirekte tap. I praksis vil dette ha begrenset betydning. Det vises til fremstillingen under punkt 3.18.4.3. Prinsippet om full erstatning modifiseres av adekvansbegrensningen i første ledd annet punktum, bestemmelsene i annet ledd om at det er visse tapsposter som ikke kan kreves dekket, samt tapsbegrensningsplikten og lempingsreglene i § 54. Det kreves årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og det påførte tapet. I tråd med alminnelige prinsipper er det som utgangspunkt den skadelidte som har bevisbyrden for at tap er inntrådt og tapets omfang. Det er videre kontraktspartens økonomiske tap som kan kreves erstattet. Departementet har funnet det riktig i en forbrukerkjøpslov å ta dette inn i lovteksten, på samme måten som i håndverkertjenesteloven § 30 første ledd første punktum, avhendingslova § 7-1 første ledd første punktum og bustadoppføringslova § 36 første ledd. Etter departementets oppfatning må også tapt arbeidsfortjeneste i prinsippet kunne regnes som et økonomisk tap for forbrukeren, selv om det ikke påfører ham direkte utgifter. Forbrukeren har imidlertid en streng tapsbegrensningsplikt. Dersom han har mulighet til å utføre det aktuelle arbeidet på fritiden, vil han som utgangspunkt ikke ha krav på erstatning. Dersom det er helt nødvendig å være til stede i egen arbeidstid, for eksempel fordi selgeren skal hente eller reparere en vaskemaskin hjemme hos kjøperen, og selgeren mener dette må skje i kjøperens arbeidstid, kan det være aktuelt å tilkjenne erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Tidstap ved at man må ta telefoner i arbeidstiden vil derimot normalt ikke gi grunnlag for erstatning. Det vil i slike tilfeller i praksis ikke oppstå noe økonomisk tap for forbrukeren. Erstatningen skal dekke nettotapet. Utgifter som en part har spart på grunn av kontraktsbruddet, går til fradrag i erstatningen. Det samme gjelder utgifter som ville vært pådratt ved riktig oppfyllelse”.
Prisforskjellen skal være tapet i verdi mellom kostnaden for å anskaffe et substitutt og kostnaden for skyldnerens hovedforpliktelse. Det er imidlertid ikke et vilkår om at man faktisk anskaffer et subsitutt (dvs. foretar dekningstransaksjonen), og man beregner da prisforskjellen ut fra tenkt verdi.
I forbrukerkjøpsloven § 34 er det videre en bestemmelse om at selger også hefter for produktskader som følge av mangel og skade på gjenstander som salgstingen brukes til fremstilling av, eller som har nær og direkte sammenheng med salgstingens forutsatte bruk:
”§ 34. Produktskader Selgerens erstatningsansvar for tap som følge av en mangel omfatter, foruten skade på salgstingen selv, også skade på gjenstander som salgstingen brukes til fremstilling av, eller som har nær og direkte sammenheng med salgstingens forutsatte bruk. For andre produktskader enn dem som er nevnt i første ledd, kan forbrukeren kreve erstatning med mindre selgeren godtgjør at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse på selgerens side. Når selgeren betaler erstatning for skade på annet enn salgstingen selv, trer selgeren inn i forbrukerens eventuelle krav mot produsenten etter lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar”.
Det følger av avgrensningen mot næring, at forbruker som et utgangspunkt ikke spesielt skal kunne kreve erstattet noe driftstap eller avsavnstap, såkalt indirekte tap. Indirekte tap er tap som kjøper av tingen har, som følge av at kontraktsgjenstanden ikke kan nyttes som forutsatt til produksjon, drift, handel, planlegging osv. Typisk vil det oppstå et indirekte tap i næringsforhold dersom en virksomhet ikke kan produsere som forutsatt (driftsavbrudd), eller går glipp av kontrakter, som følge av at en nødvendig leveranse er uteblitt. Tap av muligheter i fremtidige avtaler som ennå ikke er kommet særlig langt (loss of a chance) kan også i prinsippet omfattes.
Siden forbruker normalt ikke skal bruke tingen til annet enn egen eller andres personlige bruk, er det ikke rimelig at forbruker kan kreve erstattet mer indirekte tapsposter som følge av at tingen er brukt i næringsvirksomhet. Forbruker kan likevel kreve et eventuelt avsavnstap dersom en pc er brukt delvis i næring, men hjemmelen må da være i alminnelige kontraktsrettslige regler om culpa og forsett. At man har kjøpt tingen som forbruker utelukker dermed ikke at man kan påberope seg erstatning med grunnlag i alminnelige kontraktsrettslige og kjøpsrettslige regler.
Også i vanlig kjøp vil kjøper kun få dekket indirekte tap ved utvist skyld gjennom culpa eller forsett. Ved kontrollansvaret er det imidlertid bare det direkte tap som kan kreves dekket, jf. kjøpsloven § 40.