Retting innen rimelig tid

Retting må uavhengig om retting kreves av selger som defensiv beføyelse, eller dersom kjøper krever det som offensiv beføyelse, skje « innen rimelig tid », jf. avhendingsloven § 4-10 tredje ledd:

”(3) Rettinga skal skje innan rimeleg tid etter at kjøparen har gjort mangelen gjeldande og gjort det mogeleg for seljaren å rette. Rettinga skal skje for seljarens rekning”.

Dersom retting ikke skjer innen rimelig tid, kan kjøper avvise rettingen fra selger, og kreve prisavslag og eventuelt heving, i tillegg til erstatning. Imidlertid dersom kjøper urettmessig avviser et legitimt krav fra selger om å rette, kan ikke kjøperen ikke kreve prisavslag eller heving, selv om et eventuelt krav om erstatning vil være i behold.

Rettingsfristen regnes fra det tidspunktet mangel gjøres gjeldende av kjøper, og løper således fra reklamasjonen og ikke fra det tidspunktet selger sier at han vil rette første gang. Hva som ligger i ”innen rimelig tid” må bero på en konkret vurdering. I forarbeidene til Sivillovbokutvalget er det blant annet vist til at vurderingen vil være avhengig av hva slags mangel det er snakk om, og hvor mye den har å si for bruken av eiendommen. Dersom det gjelder en mindre mangel uten avgjørende betydning for bruken av eiendommen, må selger kunne få noe tid på seg før retting skjer, mens det må stilles større krav til selgers oppfølging dersom mangelen er av vesentlig omfang eller av sentral betydning for bruken av eiendommen.

Avgjørende vil uansett være at selger ikke drøyer unødvendig under hensyntagen til lojal opptreden i kontraktsforhold, og rettingen skal normalt ikke skje senere enn om kjøper hadde rettet mangelen selv, jf. NOU 1979:48 s. 47:

“Rettingsfristen vil til vanleg verte fastsett etter at mangelen er oppdaga og seljaren har tilbode retting. Vert partane samde om når rettinga må vere sluttførd, er alt greitt. I motsett fall går framlegget ut på at rettinga må kunne utførast « i rimeleg tid etter at kjøparen har sagt frå om mangelen ». I dette ligg at tilbodet frå seljaren må fylle desse krava, elles kan kjøparen avvise det. Fristen skal altså reknast frå det tidspunktet då kjøparen sa frå – seljaren kan m.a.o. ikkje skaffe seg lenger rettingsfrist ved å drye med tilbodet. Kva som er « rimeleg tid », vil sjølvsagt avhenge heilt av kva slag mangel det gjeld og kor mykje den har å seie for bruken av eigedomen. Men som eit allmennt synspunkt kan ein vel seie at eit tilbod som skal hindre mishaldssanksjonar frå kjøparen (skadebot eller heving), må gå ut på retting utan tarvlaus drying – og ikkje vesentleg seinare enn om kjøparen sjølv skulle ha sytt for rettinga. I andre stykket er kjøparen gitt rett til å halde tilbake kjøpesummen heilt eller delvis. Kjøparen må her kunne ta utgangspunkt i det dyraste av dei alternativa det er på tale å velje. Tilbyr seljaren seg å rette mangelen, må kjøparen såleis kunne halde tilbake nok til å betale ein annan handverkar sjølv om dette er vesentleg meir”

Høyesterett uttalte i Rt. 2006 s. 999 at ”retting må utøves under hensyntagen til den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold”. Dersom selger ønsker å rette som defensiv beføyelse for å slippe å betale prisavslag eller heving, kan ikke selger vente urimelig lenge med tilbudet, jf. Rt. 2006 s. 999 (Avsnitt 46):

“Selgerens rett etter §4-10 til å møte et krav om prisavslag eller heving med retting må utøves under hensyntagen til den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Idamar kunne rett nok ikke kreve at Helgelandske umiddelbart erklærte seg enig i at det forelå en kjøpsrettslig mangel. Men man måtte kunne kreve at Helgelandske innen kort tid etter reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget signaliserte at man vurderte selv å utføre rettingen dersom selskapet etter nærmere vurdering skulle akseptere at det forelå en kjøpsrettslig mangel. I tillegg til at kjøpere generelt kan ha behov for å få en rask avklaring av om rettingsretten blir påberopt, viser jeg til de særlige forhold i denne saken: Eiendommen er et næringsbygg kjøpt av et eiendomsselskap hvor Helgelandske hele tiden må ha forstått at det var viktig for Idamar så tidlig som mulig å få satt eiendommen i inntektsgivende virksomhet. I reklamasjonen ble det dessuten opplyst at nye leietakere skulle flytte inn fra og med mai 2003. Når Almås da i begynnelsen av januar kunne konstatere at hele andre etasje måtte bygges opp i sin helhet, måtte Helgelandske forstå at det var viktig for Idamar å få en rask avklaring. I denne sammenheng viser jeg også til at Helgelandske ikke hadde noen forutsetning for selv å utføre arbeidet, men i likhet med Idamar ville være nødt til å engasjere en entreprenør. For Idamar måtte det derfor fremstå som lite aktuelt for Helgelandske å påberope §4-10 – noe Helgelandske måtte forstå”.