Lemping
Lemping er at et erstatningsbeløp settes ned helt eller delvis av rimelighetshensyn, dersom erstatning eller erstatningens omfang virker urimelig, for den ansvarlige part ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og forholdene ellers. Lemping er mer av teoretisk interesse, da bestemmelsen nærmest aldri brukes i praksis.
Hovedregelen er at den erstatningspliktige skal betale erstatning, og i praksis skjer det svært sjelden at et erstatningsansvar lempes. Den klare hovedregelen må derfor være at erstatningsansvaret ikke skal lempes når vilkårene for erstatning først er oppfylt, selv om det er adgang til å legge vekt på eiendomskjøpets art og at det er en privatperson som er erstatningsansvarlig. Lemping etter avhendingsloven er regulert i avhendingsloven § 7-2 annet ledd:
”Skadebota kan setjast ned dersom ho vil verke urimeleg for den ansvarlege parten ut frå omfanget av tapet samanlikna med tap som til vanleg oppstår i liknande tilfelle, og ut frå tilhøva elles”.
Det kreves klar urimelighet, og lemping vil nok bare være aktuelt dersom erstatningsansvaret er urimelig tyngende og i tillegg er et resultat av svært uforutsigbare følger av kontraktsbruddet. Lemping kan skje helt eller delvis etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering. Momenter i en lempingsvurdering vil blant annet kunne være kjøpets art, styrkeforholdet mellom parene, årsaken til kontraktsbruddet, graden av skyld, skadelidtes opptreden (tapsbegrensningsplikt, økt risikoen for kontraktsbruddet mv.) forsikringsmulighetene til skadelidte og tapets størrelse, jf. Ot. prp. nr. 66 (1990-91) s. 130
“Andre ledd gjeld lemping av ansvaret. I Sivillovbokutvalet var det ikkje gjort framlegg om noko føresegn om lemping. Både lausøyrekjøpslova og handverkartenestelova har derimot føresegner om dette, jf lausøyrekjøpslova §70 andre ledd og handverkartenestelova §30 tredje ledd. Etter departementets meining vil det ikkje vere mindre bruk for ei føresegn om lemping i avhendingslova. Føresegna er utforma generelt i det ho gjeld både i høve til kjøpår og seljar. Ho er meint å svare til lausøyrekjøpslova §70, og departementet viser til det som er sagt i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s 128-129 med tilvisingar. Her heiter det m a: « Det må ellers understrekes at det ikke er meningen med lempingsregelen å åpne adgang til fri erstatningsfastsetting. Bestemmelsen tar sikte på de unntakstilfelle der normal erstatningsutmåling slår spesielt skjevt ut. Erstatningen skal etter bestemmelsen her settes ned dersom den vil virke urimelig for den ansvarlige part. Ved vurderingen skal det tas omsyn til tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og til tilhøva ellers. Som det går fram av lovteksten, vil lemping ikke minst være aktuelt når det dreier seg om lite forutsebare følger av kontraktbruddet. Tap som følger indirekte av kontraktbruddet og som i større eller mindre grad beror på den skadelidtes individuelle forhold, vil motparten ikke så lett kunne rekne med eller påvirke. Det er derfor større grunn til å sette ned erstatningen for slike tap enn for mer normale følger av kontraktbruddet, selv om tapet skulle være betydelig. Et viktig ledd i vurderingen vil altså være forholdet mellom det individuelle tap og et normaltap i liknende tilfelle. Avgjørelsen beror imidlertid på en samlet vurdering der det også må tas hensyn til andre konkrete forhold. Av slike relevante forhold kan nevnes kjøpets art, hvem som er parter, årsaken til kontraktbruddet, graden av forsømmelse hos den som har brutt kontrakten og den skadelidtes opptreden. Dessuten må det legges vekt på tapets størrelse og foreliggende muligheter til forsikring. Behovet for lemping av ansvar kan også avhenge av hva slags kontraktbrudd det gjelder. F eks vil det sjeldnere oppstå store, uforutsebare tap på grunn av brudd på kjøperens betalingsplikt enn på grunn av selgerens kontraktbrudd”.