Uaktsomhet (culpa)

Det mest praktiske og vanligste ulovfestede ansvarsgrunnlaget er uaktsomhet eller culpa, som det heter fra latin, hvor regelen ble etablert allerede fra romerretten. Kort fortalt går culpa-regelen ut på at den som vært uaktsom i forbindelse med en skade, har et ansvar for skaden, dersom det foreligger årsakssammenheng og skaden er en påregnelig følge av uaktsomheten (dvs. at skadevolder hadde måttet regne med en slik skadefølge).

Det er skadevolderens personlige handlemåte som vurderes, og culpa-regelen kalles da også for den subjektive skyldregel, ettersom man må konstatere subjektiv skyld hos skadevolder. Man snakker her om såkalt simpel uaktsomhet, som er et grunnleggende ansvarsgrunnlag for å være erstatningspliktig. Grov uaktsomhet og forsett er kun nødvendig i forhold til å ha krav på oppreisning i tillegg til erstatning, og man aksepterer normalt noe større skadevirkninger (videre adekvans), jo mer klanderverdig uaktsomheten er.

Subjektiv skyld innebærer at man kan bebreide skadevolder for å ha handlet eller ikke handlet på en bestemt måte som førte til skaden. Skadevolders opptreden må her sammenlignes med en objektiv norm (standard) for hva som innenfor livsområdet er aktsom forsvarlig opptreden i tilsvarende situasjon.

Spørsmålet er hva som er normal aktsom opptreden på stedet da skaden inntraff, innenfor vedkommende bransje, arbeid, ferdsel på området osv. En advokat må dermed sette seg inn i de handlings- og sikkerhetsnormer som gjelder på vedkommende livsområde for å finne ut om handlingen må betegnes som uaktsom.

I romerretten tok man utgangspunkt i den gode familiefar ”bonus pater familias” som rettesnor og sammenligningsgrunnlag for å vurdere normal aktsom opptreden, og forestilte seg hvordan den gode familiefar ville ha handlet i situasjonen. Denne familiefarfiguren ble overført til de enkelte yrker og livsområder. En lege eller ubåtkaptein sammenliknes derfor ikke med hvordan den beste innenfor hvert enkelt område ville ha handlet, men utfra hva en alminnelig god lege eller normalt kompetent ubåtkaptein hadde gjort under tilsvarende omstendigheter. Normen skal ikke være for streng, men gjenspeile den alminnelige aktsomhet andre med rimelighet kan forvente i samme situasjon utfra risikoens størrelse.

Ved vurderingen av den konkrete aktsomhetsnorm i hver enkelt situasjon, vil man søke veiledning i risikoens størrelse, populært kalt skadeevnen. Skadeevnen er en komparativ (sammenliknende) vurdering av sannsynligheten for skade og mulig skades omfang. Selv om sannsynligheten for skade er relativt liten, vil skadeevnen likevel kunne vurderes som stor, dersom en eventuell skades omfang vil være stor eller av alvorlig art. Og omvendt vil skadeevnen likevel være stor ved høy sannsynlighet for skade, selv om mulig skade vil være begrenset. Selv om liknende skadetype aldri har skjedd før, vil man vurdere skadevolders forhold til skadeevnen før skaden på generelt grunnlag utfra de fysiske lover, sammenliknbar teknologi mv. Rettspraksis kvantifiserer ofte den potensielle skadeevnen før ulykken inntraff med betegnelser som f.eks. ”en betydelig risiko,” ”en ikke ubetydelig risiko” eller ”alvorlig risiko”.

Hvor stor skadeevnen anses for å være, vil være veiledende for hvor strenge krav som stilles til skadevolders aktsomhet før skaden. Jo mindre skadeevne, jo lavere aktsomhet kreves av skadevolder i den enkelte situasjon. Således stilles det generelt strengere krav til aktsomhet til folk som arbeider eller ferdes der det er stor skadeevne, og dermed høy grad av risiko. I “Kleppdommen” Rt. 1959 s. 244 kom Høyesterett til at det var uaktsomt å ikke ha instruks om dobbeltkontroll av geværene etter endt skyting på en skytebane. Kravene til aktsomhet ble satt spesielt strengt av Høyesterett i “Kleppdommen” på grunn av den betydelige skadeevnen som er til stede på en skytebane.

Således stilles naturlig nok strengere krav til aktsomhet hos en som arbeider med kjernekraft eller farlige stoffer, fremfor en som jobber i en pølsebu. Særlig fare for liv, eller fare for alvorlig personskade vil skjerpe kravene til aktsomhet. En streng aktsomhetsnorm på grunn av høy risiko på vedkommende livsområde, vil innebære at selv mindre avvik fra normen vil kunne bety ansvar. Dersom aktsomhetsnormen ikke er så streng på grunn av lav risiko, vil man lettere kunne akseptere utviste feil til å ligge innenfor det akseptable.

Aktsomhetsnormen vil også være avhengig av konkrete omstendigheter i den situasjonen som var på skadetidspunktet. Spesielle omstendigheter der og da som klimatiske forhold, lysforhold, varsler, tegn på uregelmessigheter, kan trekkes inn som skjerpende eller formildende i forhold til hvordan man normalt burde ha forholdt seg før, under og etter situasjonen som oppstod og førte til skade.

Brudd på forskrifter og andre regler, rutiner og retningslinjer vektlegges ofte i betydelig grad i rettspraksis. Dersom skadevolder har brutt sikkerhetsforskrifter, og overholdelse av forskriften hadde hindret skade, vil veien til ansvar være meget kort, jf. eksempelvis Rt. 1967 s. 697 Lierdommen, der Lier kommune ble holdt ansvarlig for en selvstendig oppdragstaker som brøt helseforskrifter overtrådt i forbindelse med dumping av av privetmasse som skulle tømmes. Og motsatt vil det ofte tale mot ansvar dersom forskrifter, vedtekter, retninglinjer mv. er overholdt, selv om det ble skade, jf. eksempelvis Politivedtektdommen i Rt. 1969 s. 560, der en huseier ble frifunnet for mangelfull strøing om vinteren som medførte at en kvinne skadet seg, fordi politivedtektene for Ålesund var overholdt.

Tekniske feil som ikke er utbedret, manglende service og vedlikehold osv. vil ofte medføre ansvar etter culparegelen. Skyldes skaden en situasjon som kunne vært ungått med vanlig forventet vedlikehold og påpasselighet vil det ofte foreligge ansvar etter culpasregelen. Rettspraksis vektlegger i særlig grad om skadevolder med enkle midler eller liten innsats kunne ha avverget skaden. Man vurderer hva som ville vært krevet av skadevolder for at han skulle forhindret skaden. Dersom det ikke hadde vært å kreve for mye av skadevolder å innrette seg slik at risikoen for skade ble redusert, vil han lett kunne bli erstatningspliktig. I dette ligger også et rimelighetskrav om at man ikke kan kreve større aktsomhet enn hva rimelig er. Således vil neglisjering av flere og bedre rimelige handlingsalternativer før skadesituasjonen oppstod tale for ansvar, mens om skaden skjedde til tross for omfattende sikkerhetsforanstaltninger og forsøk på forutseenhet vil tale mot.

Tidsmomentet vil også spille en avgjørende rolle. Dersom skadevolder ut fra omstendighetene hadde liten tid til å reagere i den situasjon som oppstod, vil det tale mot ansvar, og naturlig nok være et moment for ansvar dersom skadevolder hadde god tid til å avverge eller forebygge skaden.

Flere av disse momentene trekkes inn i det man i jussens verden kaller ”en helhetlig skjønnsmessig vurdering”. Det vil ofte være flere hensyn som taler for og mot ansvar. I den skjønnsmessige vurdering veier man argumentene og momentene for og mot opp mot den aktsomhetsnormen man mener er riktig for vedkommende livsområde utfra vurdering av samlet risiko, og vektlegger de momenter man normalt mener er viktigst for om skadevolder skal pålegges ansvar eller ikke.