Det offentliges og private servicetjenesters ansvar

Det som har vært til særskilt diskusjon og vært tema i flere saker om arbeidsgiveransvaret mot det offentlige, er om det skal legges til grunn en mildere aktsomhetsnorm for offentlig servicevirksomhet (som vegarbeid, fyrvesen), idet det i forarbeidene er lagt vekt på at det ikke kan stilles for strenge krav til rene service- og bistandstjenester som samfunnet/det offentlige tilbyr, jf. lovens ordlyd: ”idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt”.

Private hjelpeorganisasjoner, f.eks. som Røde Kors og Redningsskøytene, vil muligens også kunne en mildere norm dersom skaden har skjedd under utøvelse av ren service- og bistandsvirksomhet. Med andre ord antas at skadelidte ikke kan stille for strenge krav til offentlig (og noen former for privat) service- og bistandsvirksomhet. Med andre ord antas at skadelidte ikke kan stille for strenge krav til offentlig (og noen former for privat) service- og bistandsvirksomhet.

I forarbeidene Ot.prp.nr.48 (1965-1966) side 79 er følgende uttalt:

«Det vil etter departementets oppfatning ikke være rimelig at det statueres ansvar i ethvert tilfelle hvor det kan sies at en skade er voldt ved uaktsomhet. Dette gjelder særlig hvor det er tale om visse service-virksomheter, rednings- og bistandsytelser og rådgivningsvirksomhet av forskjellig slag. «.

Betraktningen om at det må stilles mildere krav til service- og bistandsvirksomheter, har medført at det normalt skal noe mer til for at arbeidsgiver innen offentlige og noen private service- og bistandsvirksomheter blir ansvarlig etter den subjektive skyldregelen culpa etter § 2-1. Begrunnelsen for en mildere aktsomhetsnorm her ligger blant annet i at disse virksomhetenes natur ligger i å avhjelpe eller redusere risiko i samfunnet (eks. Vegvesenet reparererer veger, mens Fyrvesenet og Losvesenet søker å trygge sjøfarten), og virksomheten utsettes da oftere selv for risiko. Videre vil ofte de tiltak som iverksettes, være igangsatt for å redusere risikoen for skade, og således være i skadelidtes interesse. Med andre ord er formålet med slike virksomheter å hjelpe andre, og da bør det kun være svært grove neglisjeringer som bør sanksjoneres med erstatningsplikt hvis det var feil ved hjelpen. Man vil naturlig nok kunne stille strengere krav til rent kommersielle virksomheter, og således vil det nok spille en rolle om og hvor mye man tar betalt. Eksempelvis dersom man snakker om profesjonelle redningsselskap som må leies inn for mange penger, vil denne kommersielle redningsvirksomheten muligens måtte ansees som vanlig kommersiell virksomhet, hvis redningsoperasjonene i stor grad igangsettes av arbeidsgiver i kommersiell interesse.

En slik regel ble klart uttalt i Tirrannadommen publisert i Rt. 1970 s. 1154 som la til grunn at det måtte være et betydelig normavvik for at det skulle foreligge ansvar for offentlig virksomhet som tar sikte på å bidra til å skape ferdsels- og trafikksikkerhet:

“Men en spesiell begrensning synes å være naturlig og riktig når det gjelder offentlig virksomhet som tar sikte på å bidra til å skape ferdsels- og trafikksikkerhet, slik som Fyr- og merkevesenet gjør det: Feil og forsømmelighet som skal kunne lede til rettslig ansvar, må fremtre som et betydningsfullt avvik fra den grad av trygghet for de sjøfarende som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe. Dette som jeg her har sagt, vil for meg være et utgangspunkt for bedømmelsen av den foreliggende sak”.

Liknende betraktninger er lagt til grunn i ”Sjøkartdommen” fra Rt. 1966 s. 351 som gjaldt merkevesenet og ”Stella Altairdommen” i Rt. 1972 s. 431 som gjaldt losvesenet. Et eksempel fra nyere tid er Reisegarantidommen Rt. 1991 s. 954 (s. 959), der Forbrukerombudets virksomhet ble ansett for å være underlagt en mildere aktsomhetsnorm, blant annet på grunn av mange oppgaver:

“På bakgrunn av den befatning Forbrukerombudet tidligere hadde hatt med X, burde han hatt en særlig foranledning til å reagere. Det forelå sånn sett en svikt fra Forbrukerombudet. Når jeg viker tilbake for å karakterisere forholdet som erstatningsbetingende i forhold til reisekjøperne, skyldes det den norm forarbeidene har gitt anvisning på ved vurderingen av statens ansvar i tilfeller av den karakter det her er tale om. Ved vurderingen her må det legges vekt på det saksområdet det her er tale om. Forbrukerombudet hadde mange oppgaver og en relativt beskjeden stab. Han kunne ikke overkomme alt. Kontrollen med reisearrangørenes markedsføring var en av hans mange oppgaver. Han kan riktignok kritiseres for at han ikke ga henvendelsene fra formannen i Reisegarantifondet prioritet og således ikke tok saken under behandling. Dette gjelder selv om saken ikke forelå for ombudet i skriftlig form med dokumentasjon, noe som lettere ville fått den inn i ordinær gjenge. Jeg er imidlertid blitt stående ved at den svikt som foreligger ikke er så vesentlig at det gir grunnlag for å ilegge staten ansvar overfor reisekjøperne – heller ikke når dette vurderes sammen med andre glipp som har forekommet i saken”.

På den annen side ble det i Furunkulose-dommen Rt. 1992 s. 453 (s. 478) ble det lagt til grunn at kontroll av importlisens av fiskesmolt til oppdrettsanlegg ikke var noen spesiell servicevirksomhet som var underlagt en mildere aktsomhetsnorm, blant annet som følge av at kontrollen hadde nasjonal betydning:

” Jeg kan ikke se at det er holdbart, som hevdet av staten, at vi i nærværende sak står overfor en offentlig virksomhet av en karakter som tilsier en særlig lav aktsomhetsnorm – en spesiell «service- og kontrollnorm. …… Veterinærmyndighetenes oppgaver etter fiskesykdomsloven, er det etter min mening ikke naturlig å se under synsvinkelen service- eller bistand. Avgjørelser om import av levende fisk med de mulige skadevirkninger det innebærer, vil kunne ha virkninger av nasjonal betydning. En vesentlig del av den totale offentlige virksomhet i vid forstand går forøvrig ut på å beskytte og tilrettelegge forhold for næringsutøvere og privatpersoner. Hvis vi i en sak som nærværende skulle anlegge en lav aktsomhetsnorm, har jeg vondt for å se annet enn at konsekvensen måtte bli at man for store deler av den offentlige virksomhet måtte operere med et slikt lavere aktsomhetskrav. En slik avgrensning av det offentliges ansvar kan jeg ikke se harmonerer med det som det er lagt opp til i forarbeidene til erstatningsloven”.

Furunkulose-dommen Rt. 1992 s. 453 kan også tas til inntekt for at det offentliges aktsomhetsnorm ikke anses som for mild, dersom det offentlige selv aktivt går ut og endrer tingenes tilstand fra status quo til skade for skadelidte, fremfor de typiske servicetjenester hvor det er skadelidte som har oppsøkt tjenesten. Et annet eksempel på ansvar for aktiv endring fra status quo til skade er Lørenskogdommen i Rt. 1967 s. 1248.

“I vårt tilfelle kommer det sterkt inn i bildet at bygningssjefen grep aktivt inn i utformingen og realiseringen av byggeplanene. Dette kom først og fremst til uttrykk i det forhold at han selv overtok å utfylle byggeanmeldelsen etter at fru Lorentzen hadde underskrevet skjemaet, og at han overfor Høgetveit gav anvisning på fundamenteringsmåten. Jeg er enig med lagmannsretten i at det under disse omstendigheter var naturlig og forståelig at fru Lorentzen innrettet seg etter den beskjed og de pålegg hun fikk av bygningssjefen og at hun ikke foretok eller lot foreta noen undersøkelser, med andre ord at hun stolte på at han ville foreta det som var nødvendig”.

I Forbrukarråddommen i Rt. 1962 s. 193 ble Staten tillagt en mildere aktsomhetsnorm for offentlig virksomhet som i stor grad var rådgivning og informasjon, siden slik virksomhet var forskjellig fra å utstede påbud og forbud.

”Ved bedømmelsen av Forbrukerrådets opptreden i denne sak har jeg lagt betydelig vekt på rådets alminnelige stilling og ansvar som et offentlig organ, opprettet etter beslutning av Stortinget for å dekke et viktig og alment anerkjent behov, veiledning med hensyn til varevalg for det uorganiserte forbrukende publikum. Idet jeg viser til de opplysninger om Forbrukerrådets opprettelse og virksomhet som inneholdes i de tidligere dommer skal jeg tilføye, at rådet etter arten av dets virksomhet utøver en funksjon som er vesentlig forskjellig fra den som tilligger statsorganer som ved forbud eller påbud gjør direkte inngrep i borgernes rettsstilling”.