Oppreisning

Oppreisning er det som tidligere ble kalt erstatning for tort og svie, og er en betaling som skadevolder kan idømmes av moralske og preventive grunner, selv om skadelidte ikke har lidt noe økonomisk tap.

Oppreisning reguleres av skadeserstatningsloven § 3-5.

«§ 3-5 erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art.)

Den som forsettlig eller grovt aktløst har

a) voldt skade på person eller b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3 kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven 2 §§ 195, 196 og 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, 3 samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd. Det skal ikke gjøres fradrag for offentlige ytelser ved oppreising2.

Det gis kun oppreisning når skaden er gjort forsettlig eller grovt uaktsomt. Oppreisning gis således ofte som ledd i borgerlige rettskrav i straffesaker. Har man blitt utsatt for en forsettlig eller grovt uaktsom straffbar handling, vil man kunne kreve oppreisning i tillegg til erstatning for eventuelt økonomisk tap etter den straffbare handling.

Ved simpel uaktsomhet eller objektivt ansvar (lovfestet og ulovfestet) kan man ikke kreve oppreisning, kun erstatning for eventuelt økonomisk tap. Oppreising går ikke til dekning av noe økonomisk tap, og utbetales eventuelt også i tillegg til erstatning for økonomisk tap.

Oppreisning gis uten hensyn til om skadelidte vil ha krav på menerstatning, og oppreisning kan gis selv om skadelidte har fått full menerstatning.

Oppreisning utmåles helt skjønnsmessig. Ved utmålingen av oppreisning skal det etter lovens ordlyd ”særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte”.

I norsk rett er det ikke tradisjon for altfor høye oppreisningsbeløp. Normalt vil oppreisningsbeløp ligge i størrelsesorden 10-75.000,-. I Rt. 2001 s. 274 ble normert oppreisning for drap på foreldre satt til kroner 120 000,- kroner. Det er sjeldent at oppreisningsbeløp overstiger kr. 100.000,-, og de fleste oppreisninger vil ligge under halvparten av dette.