Grunnvilkår
For å kunne få erstatning utenfor avtaleforhold må tre grunnvilkår være oppfylt. Det må foreligge et erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og årsakssammenheng mellom en konkret handling/unnlatelse og skaden. I tillegg må skaden ikke være en usannsynlig, fjern eller atypisk følge av den skadevoldende handling eller unnlatelsen (spørsmål om påregnelighet og adekvans). Videre må heller ikke skadelidte ha medvirket til skaden eller akseptert risiko i en slik grad at erstatningsplikten etter en skjønnsmessig vurdering må anses for å ha falt bort.
Ansvarsgrunnlag er de rettsregler som sier noe om når vedkommende plikter å dekke en skade. Ansvarsgrunnlagene er trukket opp i rettspraksis (ulovfestet rett). De direkte ulovfestede ansvarsgrunnlagene er forsett (dolus), uaktsomhet (culpa) og objektivt ansvar.
En som selv ikke har voldt skaden, kan også bli økonomisk ansvarlig indirekte for skadevolders handlinger gjennom lovfestede ansvarsgrunnlag. Det kan enten være snakk om rene forsikringsansvar som bilansvaret, sjøforsikringsansvaret, yrkesskade eller jernbaneansvaret. Eller lovfestede ansvarsgrunnlag som ansvarliggjør en produsent, eier, foresatt eller arbeidsgiver gjennom lovfestet erstatningsrettslig identifikasjon. Slik erstatningsrettslig identifikasjon gjennom lov vil man finne ved produktansvaret, legemiddelansvaret, foreldreansvaret, forurensningsansvaret, ansvar for dyrs skade og arbeidsgiveransvaret. Ved et forsikringsansvar vil skadelidte kunne forholde seg til både ansvarlig forsikrer og skadevolder, noe som er en sikkerhet dersom forsikringsansvaret kun dekker deler av skaden.
Innenfor de forskjellige lovfestede ansvargrunnlag vil det også være særskilte avgrensningsregler, som begrenser eller avkorter ansvaret. Innenfor sjøforsikringsansvaret er disse så spesielle at erstatning i sjøforhold tradisjonelt behandles innenfor sjøretten i stedet for erstatningsretten.
De lovfestede ansvarsgrunnlagene, sier her noe om hvem som kan ha ansvaret enten alene eller som solidaransvar, når andre personer, foretak eller f.eks. dyr kan ha vært den direkte utløsende årsak til skaden. De lovfestede ansvarsgrunnlagene sier ofte ikke så mye om når feilen som er begått, i seg selv kvalifiserer til ansvar, og er årsak til skaden. De lovfestede ansvarsgrunnlagene vil derfor måtte suppleres med rettslige standarder, normer og erstatningsvilkår fra ulovfestet rettspraksis for å vurdere om feilen er erstatningsbetingende. Spørsmålet om årsaksammenheng og påregnelighet/adekvans vil alltid i tillegg måtte vurderes etter retningslinjer trukket opp gjennom ulovfestet rett (rettspraksis). Erstatningsretten bygger således i stor grad på normer for opptreden og vurderinger om risiko for skade, som er trukket opp i rettspraksis.
Kravet om økonomisk tap er ikke nødvendig ved ansvarsgrunnlagene forsett eller grov uaktsomhet. Skadelidte kan ved forsett eller grov uaktsomhet få såkalt oppreisning, i stedet for eller i tillegg til erstatning for økonomisk tap, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. Ved alvorlig personskade med varig medisinsk uførhet på over 15% vil man kunne få erstatning for tapt livsutfoldelse, såkalt mènerstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Alle disse momentene behandles på egne sider.
Når et erstatningsoppgjør er ferdigstilt ved forlik eller dom, er det i utgangspunktet ikke adgang til å ta opp de erstatningsposter som allerede er avgjort. Imidlertid følger av skadeserstatningsloven § 3-8 at ny sak kan reises dersom ”forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning”.