Lemping

Lemping er en reduksjon av et ilagt erstatningsansvar utfra rimelighetshensyn. Lemping innebærer således at man i en situasjon hvor alle formelle vilkår for å ilegge erstatningsplikt foreligger, men man velger likevel å redusere skadevolders ansvar, dersom ansvarets omfang er urimelig tyngende.

Bestemmelsen om lemping finnes i skadeserstatningsloven § 5-2. (lemping av erstatningsansvar):

”Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden”.

Ansvaret vil således ved leming aldri bortfalle helt, men retten har en adgang til å idømme lavere erstatning enn det reelle økonomiske tap etter en helhetsvurdering, hvor vurderingstemaet vil være i hvilken grad ansvaret er urimelig tyngende i forhold til skadevolders økonomiske bæreevne. I vurderingen vurderes normalt både skadevolders og skadelidtes forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers.

I praksis skal det svært mye til før man finner erstatningsansvaret så tyngende for skadevolder at man finner det rimelig å redusere ansvaret. Hovedregelen er at skadevolder skal erstatte skadelidtes fulle økonomiske tap, og det hører til sjeldenhetene at man finner det urimelig at skadevolder skal svare for mindre enn full erstatning for skade han har påført skadelidte. I praksis må det antas at det økonomiske tap må være av en slik størrelse at skadevolder ikke har evne til å gjøre opp innenfor overskuelig fremtid, for at det skal komme på tale å lempe.

Selv om skaden er gjort forsettlig, for eksempel ved kriminell handling, så kan likevel bestemmelsene om lemping benyttes som et utgangspunkt. I Rt. 1997 s. 883 ble følgende uttalt om lemping ved forsettlig skade:

”Hovedregelen om at skadelidte skal ha full erstatning ligger fast. Lempningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 har en snever rekkevidde. Innføringen av lempningsregelen i 1973 ble begrunnet i hensynet til skadevolderen, hvis økonomi kan bli belastet i en slik grad at det vil være urimelig å pålegge ham å betale full erstatning, se blant annet Innstilling fra Erstatningslovkomitéen fra 1971 48. Her nevnes videre at også ved en «klar uaktsomhet» kan det være grunn til å lempe ansvaret hvor skadevolderen ikke har noen praktisk mulighet for å betale erstatningen eller hvor dette bare kan skje «ved oppofrelser som ikke står i noe rimelig forhold til den bebreidelse som kan rettes mot ham». I denne saken er skaden voldt ved en forsettlig handling som B er straffedømt for. Jeg finner imidlertid ikke at dette i seg selv kan utelukke lempning. At det vil veie tungt som argument mot å lempe ansvaret, sier seg selv. Men det sentrale skjønnstema er om ansvaret vil virke «urimelig tyngende», og denne urimelighetsvurderingen bør kunne slå ut til fordel for skadevolderen også ved de grovere skyldformer.”

I Bombedommen i Rt. 2005 s. 901 var skade forvoldt gjennom en forsettlig fremkalt bombeeksplosjon som påførte store materielle skader på flere, og forsikringsselskapene hadde fremmet et samlet regresskrav på 285 millioner kroner. Det var noen unge gutter som sto bak bomben, og man kom der til at ansvaret måtte lempes betraktelig, sett hen til erstatningsansvarets størrelse. I teorien er det anført at Bombedommen gjelder et spesielt saksforhold, slik at dommen av den grunn trolig har liten verdi som prejudikat.