Motorvogn ”gjer”-kriteriet

Bilansvaret dekker den skade som motorvogn «gjer,» hvilket innebærer enhver skade som skyldes motorvognens bruk, når motorvognen er brukt som motorvogn. Skadebegrepet forutsetter en skade som skyldes en plutselig hendelse som følge av motorvognens bruk som motorvogn, slik at vanlig slitasjeskade som følge av bruken ikke omfattes. Skadebegrepet dekker videre bare person- og tingsskade som er blitt fysisk skadet av vognen, slik at indirekte formuestap som følge av forsinkelse, tap av kontrakt som følge av skaden osv. ikke dekkes.

Om motorvognen har «gjort» skaden er et spørsmål om årsakssammenheng mellom skaden og motorvognens egenskaper som nettopp motorkjøretøy. Det vil da være spørsmål om motorvognens fart, tyngde eller tekniske utstyr er en nødvendig årsak/betingelse til skaden. Rettspraksis har flere ganger lagt til grunn at skaden må utgjøre en realisering av disse fareegenskapene hos motorvogn, som lagt til grunn i den klassiske definisjon fra Motorvognansvarskomiteen av 1951 på side 58:

”Ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn, vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig”.

Det skal normalt ikke så mye til for at det er motorvognens fareegenskaper som er skyld i skaden. I Rt. 1968 s. 878 (Steinblokkdommen) kreves ikke mer enn at enn at ”motorvognen på en eller annen måte utgjør et virkende element i hendelsesforløpet”. Samtidig slås det fast i Steinblokkdommen at dersom motorvognens bruk blir perifer som skadeårsak, vil bilansvaret ikke få anvendelse: ”Blokken som falt ned, fremtrer som den avgjørende, og praktisk sett – eneste – skadeårsak. Blokken ville knust alt der den falt enten det gjaldt bil eller annet. … Det er et bilansvar loven regulerer. Dette må forutsette at motorvognen på en eller annen måte utgjør et virkende element i hendelsesforløpet. Her har bilen spilt en passiv rolle.” Steinblokkdommen er blitt kritisert i teorien, fordi det er klart at motorvognens bruk på veg i trafikken var avgjørende for resultatet, selv om det var steinblokkens fysiske krefter som var den klart mest aktive årsaksfaktor.

Dersom bil har gjort skade på mennesker, dyr eller ting i trafikken eller ved uforsvarlig frasetting, vil hjemmelen være bilansvarsloven § 4. Etter bilansvarsloven § 4 er det ikke vilkår om at føreren av bilen må ha brutt trafikkreglene eller opptrådt uaktsomt. Ansvarlig forsikrer blir således objektivt ansvarlig etter bilansvarsloven § 4, uavhengig av eventuell skyld eller feil hos fører eller eier av motorvognen. Når en bil gjør skade på andre personer, dyr eller ting, er det kun spørsmål om årsakssammenheng mellom skaden og bilens egenskaper som motorkjøretøy. Det er nok at bilen var årsak til skaden, selv om fører eller eier ikke kan bebreides på noen som helst måte.

Etter bilansvarsloven § 5 dekkes likevel ikke skade på motorvognen selv eller varegods i vognen eller tilhenger med unntak av vanlige klær og bruksting på turen, samt skade på hund som går løs. Skade på motorvognen selv vil således kun dekkes ved sammenstøt etter bilansvarsloven § 8, dersom den andre bilen har skylden. Av den grunn må man tegne kaskoforsikring, dersom man vil sikre seg mot skade på egen vogn og andre skader som ikke dekkes i henhold til bilansvarsloven § 5.

Det er heller ikke tidsmessig nødvendig at skaden oppstår direkte og samtidig med motorvognens bevegelser eller annet virke. I Acrylballdommen Rt. 1980 s. 1061 raste acrylballer fut fra en annen stabel ut noe tid etter stabling med en gaffeltruck, og påførte en lastebilsjåfør alvorlig skade. Hr uttalte der «Bevegelsene i de tilstøtende ballestabler må for den vesentlige dels vedkommende, antas å være forårsaket når truckens gaffel ble presset inn mellom ballene, ved at trucken kjørte frem mot stabelen.»