Årsakssammenheng ved personskade

Ved personskade vil det ofte være flere samvirkende årsaker og mekanismer fra skadelidtes helsetilstand før og etter skaden som har virket sammen til den samlede personskade (i praksis samlede medisinske og ervervsmessige uførhet) etter en skadevoldende handling.

Ved samvirkende årsaker er det normalt et problem at årsakene kan virke bade samtidig og etter hverandre i tid, i forhold til skade eller uførhet som skadelidte hadde fra før. Eksempler er typisk at man har ryggplager eller psykiske plager fra før, og så får forverret helsetilstand i nakken etter en ulykke. Er nakkeplagene da forårsaket av ulykken, eller er det forplantninger fra tidligere ryggskade som har virket inn sammen med psykiske plager til å forårsake nakkeskaden? Eventuelt skyldes nakkeproblemene spenninger som følge av at de psykiske plager er blitt forverret, som følge av et traume etter ulykken? Skal eventuelt da ulykken likevel anses for å ha tilstrekkelig skadeevne som katalysator for nakkeplagene (mao. ulykken er årsak til skadelidtes psykosomatikk)?

Vurderingen av årsakssammenheng vil ved personskade bygge på kompliserte medisinske vurderinger, som av den grunn vil måtte utredes av medisinsk sakkyndige. I bevisvurderingen vil dermed retten legge betydlig vekt på den eller de sakkyndige rapporter som er avgitt i saken, jf. Rt. 1998 s. 1565:

”Ved den samlede bevisvurdering for å fastlegge årsaksforholdet, må de rettsoppnevnte medisinsk sakkyndiges vurderinger stå sentralt”.

Skadevolder vil kunne hefte for kun den del av den samlede uførheten/skaden som skyldes den skadevoldende handling (delskade), eller hele skadelidtes uførhet/skade, dersom den skadevoldende handling anses som den så vidt dominerende årsak i forhold til de andre årsaker, jf. Rt 2001 s. 337. I ”Stokke-dommen” i Rt. 1999 s. 1473 ble det i forhold til tap i fremtidig erverv lagt til grunn at 50% måtte belastes ulykken, mens det resterende ville ha inntrådt uavhengig av ulykken. Det ble uttalt at skadevolderen har bevisbyrden for at skaden helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av ulykken.

Det er et generelt prinsipp i vurderingen av årsakssammenheng at skadevolder må ta skadelidte som han er. Dersom skadelidte var meget skjør (for eksempel en gammel dame) og tålte mindre belastning fra skadevolder enn andre ville ha gjort, vil skadevolder likevel være årsak til skaden på vanlig måte. Det tillegges således ikke som utgangspunkt vekt i årsaksvurderingen at en annen skadelidt ville ha tålt skaden bedre.

Adekvansbetraktninger som at skadeutviklingen var upåregnelig for skadevolder (noe skadevolder ikke kunne ha regnet med) på grunn av særegne forhold hos skadelidte, vil således ikke tillegges mye vekt ved personskade som et utgangspunkt. Imidlertid kan det tenkes unntak når skadeutviklingen skjer på en ekstrem måte og over tid, som en skadevolder normalt ikke kan regne med, jf. Rt. 1997 s. 1 Rossnes.

Dersom en skadelidts i utgangspunktet svekkede helsetilstand er blitt betydelig forverret på grunn av den skadeforvoldende handling/ulykken, vil det ha oppstådt det som gjerne kalles følgeskader, som virker inn sammen med skadelidtes tidligere sykdom eller uførhet. På grunn av prinsippet om at man skal ta skadelidte som han er (se under adekvans og påregnelighet), vil skadevolder også hefte for følgeskader. Imidlertid kan det være vanskelig å fastslå at skadelidtes følgeskade skyldes den skadevoldende handling, og ikke er en videreføring/utvikling av skadelidtes tidligere plager.

I saken bør det således påvises symptomer som atskiller seg fra skadelidtes ”tidligere normale symptomer i hverdagen”, og som har oppstått i umiddelbar tilknytning til skaden. Skadelidte bør kunne dokumentere symptomer på en alternativ skadeutvikling som gir uttrykk for at det har skjedd en merskade (en følgeskade) som ikke ville ha vært der, uten den påståtte skadevoldende handling.

Av den grunn vil det ofte være avgjørende for at det foreligger årsakssammenheng at skadelidte har oppsøkt lege eller annet helsepersonell umiddelbart etter skaden, slik at akutte symptomer kan dokumenteres. Rettspraksis har også vektlagt hva som står i journalen ved de første besøkene hos legen etter skade. Således vil det være viktig for saken at journalen har dokumentert de plager/symptomer som har oppstått rett etter den skadevoldende handling.

Det vil også normalt kunne tale imot at skadelidte ikke er sykemeldt, men fortsetter i arbeidet eller på annen måte som før skaden. Dersom man venter for lenge med å sykemelde seg eller gå til lege, og holder ut med vedvarende smerter, vil man risikere at symptomene antas å ha oppstått av seg selv med bakgrunn i tidligere eller skjulte lidelser, siden lege ikke ble konsultert i tilknytning til skaden. I Rossnes-dommen i Rt. 1997 s. 1 gikk det utover skadelidte at flere av symptomene på skaden oppstod først i 1990, mens skaden hadde skjedd 14. oktober 1986.

Dersom symptomene oppstår noe senere i tid etter skaden, vil det ofte oppstå vanskelige vurderinger som i Rt. 1998 s. 1565 ”Anne Lene Lie”:

“Jeg er i tvil om det foreligger brosymptomer, med smerter og stivhet i nakken og hodepine, frem til hennes plager i dag. Hun var i arbeid i mange måneder etter uhellet, før hun gradvis fikk så store plager at hun etter hvert ble langvarig sykmeldt fra begynnelsen av 1990 årene. Hun mener bestemt at hun har hatt plager hele tiden etter uhellet. Den gradvise økning av hennes besvær frem til 1993, en økning som synes å ha begynt mange måneder etter uhellet i 1988, finner jeg ikke har årsakssammenheng med biluhellet. Jeg vil finne det mer sannsynlig at det har årsakssammenheng med mekanismer som ga henne nedsatt førlighet, slik at hun f.eks. måtte bevege seg med stokk i begynnelsen av 1990 årene. Det gjør hun ikke ved 
 
vurderingen hos meg høsten 1997. Den førlighetssvikt jeg finner høsten 1997 har ikke preg av å være forårsaket av organisk nevrologisk sykdom, og det er nærliggende å anta at den førlighetssvikt som har vært diskutert i begynnelsen av 1990 årene er av samme natur, dvs funksjonell.”

Ved nakkeslengsskader legger de sakkyndige normalt vekt på om det foreligger brosymptomer fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Brosymptomer betyr at plagene må være sammenhengende, dvs. uten særlig større opphold. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten i forhold til om det er tidligere skade, eller andre plager eller psykiske disposisjoner som er hovedårsaken til plagene.

I Rt. 1998 s. 1565 ”Anne Lene Lie” ble det for nakkeslengskader (whiplash) lagt til grunn fire grunnvilkår, som bør være samtidig oppfylt for at det skal foreligge årsakssammenheng:

“1. For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev. I store trekk vil de krefter som virker på en person øke med økende hastighetsendringer av den bil en pasient sitter i. Det er imidlertid mange usikre omstendigheter som spiller inn, som bilsetets og nakkestøttens egenskaper, hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, om pasienten er forberedt på støtet eller ei, om pasienten har forutbestående skade og derav følgende økt sårbarhet, om det er aldersbetingede svekkelser i nakkevirvelsøylen, evt ledsaget av forkalkninger, mmm. Etter min erfaring skal man være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår. Det vil som regel dreie seg om relativ risiko for helseskader, som øker med økende hastighet. Således kan man se at selv ved meget høye hastigheter, og med betydelige skader med brudd og annet tilfølge, kan pasienten etter noen tid likevel føle seg helt frisk. Etter min erfaring vil kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10-15 km/t bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige. 2. Det må foreligge akutt symptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn. Regelen er at dess kraftigere skade, dess tidligere kommer plagene. Akutt symptomene vil hos de fleste dreie seg om stivhet og smerter i nakken, hodepine, eller forbigående besvær fra armene pga irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene. 3. Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen. 4. Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dvs at f.eks. lammelser i armer eller ben som først opptrer måneder og år etter et uhell er ikke forenlig med det man vet om skademekanismen. Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.»

I Thelle-dommen Rt 2000 s. 418 drøfter Høyesterett nærmere hvor mye bevegelse som var nødvendig for at det skal foreligge et adekvat traume, dvs. en hendelse som har tilstrekkelig årsaksevne til å kunne forårsake den aktuelle skade. Det ble der lagt til grunn at en hastighetsendring ned mot 6-8 km/t er den nedre grense for at det skal kunne oppstå vevsskade med mindre særlig sårbarhet foreligger.