Om arbeidsgiveransvaret

Arbeidsgiveransvaret er et lovfestet ansvar der arbeidsgiver blir objektivt ansvarlig for ansattes uaktsomhet, dvs. selv om arbeidsgiver selv ikke kan bebreides for skaden. Det må likevel være utvist uaktsomhet eller forsett av noen innenfor virksomheten.

Arbeidsgiveransvaret omfatter både offentlige og private arbeidsgivere, jf. nr. 2: Med arbeidsgiver menes det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste. Ved skade begått av ansatte i underliggende forvaltningsorgan som er undergitt instruksjonsrett, vil det være det overordnede forvaøtningsorgan som ansees som arbeidsgiver. Unntaket er ved pasientskader, hvor Norsk pasientskadeerstatning og eventuelt senere arbeidsgiver vil hefte etter pasientskadeloven.

Arbeidsgiveransvaret er delvis objektivisert ved at arbeidsgiver også hefter for anonyme og kumulative feil fra arbeidstagernes side. Skadelidte trenger således ikke å bevise hvem som har forvoldt skaden, og arbeidsgiveren kan også ilegges ansvar for mange småfeil (begått av en ellere flere kjente eller ukjente ansatte). Likevel må det påvises subjektiv skyld hos en eller flere ansatte i bedriften for å ilegge ansvar (selv om man ikke vet hvem som har gjort feil).

Arbeidsgiveransvaret omfatter i utgangspunktet skadevoldende handlinger utenfor kontrakt, slik at det er antatt at erstatning for for eksempel en ansatts overskridelse av fullmakt vil måtte bygge kravet på avtalerettslige og kontraktrettslige regler, og således ikke på skl. § 2-1.

Arbeidsgiveransvaret er lovfestet i skadeserstatningslovens § 2-1 nr. 1

2-1. (arbeidsgivers ansvar for arbeidstaker.) 1 1. Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. 2. Med arbeidsgiver menes her det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste. 3. Med arbeidstaker menes enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste, unntatt verv som tillitsvalgt i annet foretak. Like med arbeidstaker regnes ombud i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, 2 samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l. 4. Om pasientskadeerstatning gjelder pasientskadeloven. 3

Loven oppstiller fire vilkår for at arbeidsgiveren skal hefte for en ansatts handlinger etter arbeidsgiveransvaret. For det første må arbeidstageren ha voldt skaden forsettlig eller uaktsomt. Med andre ord må det foreligge et ansvarsgrunnlag i forhold til skaden. Aktsomhetsvurderingen her vil bygge på de allminnelige prinsipper fra ulovfestet rett, men aktsomhetsvurderingen må til forskjell fra den ellers ulovfestede culpa-regel også hensynta hva skadelidte med rimelighet kan forvente av virksomheten. Rimelighetsbetraktningen kan medføre at aktsomhetsnormen etter § 2-1 kan bli mildere på enkelte områder som offentlig servicevirksomhet (som vegarbeid, fyrvesen) eller private hjelpeorganisasjoner som (Røde Kors og Redningsskøytene), der man ikke bør stille for strenge krav til virksomheten – spesielt hvis den skjer i skadelidtes interesse.

Det andre vilkåret for å statuere arbeidsgiveransvar er at det foreligger et ansettelsesforhold mellom en arbeidsgiver og en arbeidstager. Arbeidsgiverbegrepet bygger på det gamle husbondsansvaret (som omfattet enhver i ens tjeneste) og er i denne sammenheng meget vidt. Etter skadeserstatningslovens § 2-1 nr. 2 omfattes offentlige og private arbeidsgivere:

”enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste, unntatt verv som tillitsvalgt i annet foretak. Like med arbeidstaker regnes ombud i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, 2 samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l”.

Arbeidstakerbegrepet må imidlertid avgrenses mot såkalte selvstendige oppdragstakere, hvor det ikke foreligger et ansettelses- eller tjenesteforhold. Selvstendig opptragstaker vil typisk være en leverandør av vare eller tjeneste som opererer for egen regning og risiko, og har en uavhengig rolle i forhold til den som engasjerer leverandøren. Likevel vil freelance-arbeidere som er underlagt fast arbeidstid, instruksjon og fast arbeidsplass kunne ansees for å være i ”arbeidsgivers tjeneste,” selv om vedkommende formelt ikke er ansatt og opererer for egen regning og risiko. Grensedragningen mellom arbeidstaker og selvstendig arbeidstaker kan være vanskelig, og vil måtte bero på en konkret skjønnsmessig vurdering av tjenesteforhold, instruksjons- og rapporteringsforhold og graden av individuell frihet til å utføre oppdraget. Hvis virksomheten kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende mot den som har utført arbeidet, vil det tale for at vedkommende er oppdragstaker.

Det tredje vilkåret for at arbeidsgiveransvar skal inntre, er at skaden må ha skjedd «under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». Kravet innebærer at skaden må ha blitt påført skadelidte gjennom handling som må ha skjedd som ledd i arbeidet (mao. være relatert til arbeidet). En arbeidstagers skadeforvoldelse som er begått utenfor arbeidet eller tjenesten (eksempelvis på fritiden eller under utførelse av private gjøremål i arbeidstiden), vil således ikke arbeidsgiver hefte for etter skl. § 2-1. Skadelidte vil da måtte forholde seg direkte til skadevolder.

Et eksempel fra rettspraksis på skade som skjer utenfor arbeidsstedet og ligger utenfor arbeidsoppgavene, er Rt. 1959 s. 849 ”Læreguttdommen,” som handlet om en læregutt på et bilverksted som utenfor tjenesten lånte en innlevert bil på verkstedet og kræsjet bilen under kjøringen:

”Jeg er enig med byretten i at skadene ikke kan ansees å være voldt av Johnsen « i tjenesten », eller « derudi », som loven uttrykker det, og at et erstatningsansvar for Sande derfor ikke kan grunnes på N. L. 3-21-2. Jeg legger her avgjørende vekt på at Johnsens kjøring av bilen på gaten utenfor verkstedets område lå helt utenfor hans arbeidsoppgaver ved verkstedet og utenfor det arbeidsområde som lærlinger ved bilverksteder vanligvis har”.

Det fjerde vilkåret for arbeidsgivers ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 er at den som har begått feil i arbeidsgivers tjeneste gjennom sin feil ikke har gått «utenfor det som er rimelig å regne med». Således ilegges et særskilt påregnelighetskrav for hva slags feil arbeidsgiver må hefte for. Betraktningen bak regelen er at arbeidsgiver kun skal hefte for feil, som er synbare og således mulige og forebygge/hindre gjennom opplæring, instruks og kontroll. Spørsmålet om sammenheng med tjenesten må sees fra så vel skadelidte som skadevolders ståsted.

I den såkalte «Rengjøringsbyrå-dommen» publisert i Rt. 1982 s. 1349 hadde et varehus gitt et rengjøringsbyrå i oppdrag å rengjøre forretningslokalene m.m. Et par ansatte som vasket, stjal et betydelig antall varer over lengre tid. Høyesterett kom der til at arbeidstakerne hadde gått utenfor det påregnelige, slik at arbeidsgiver ikke heftet for skaden. I Rt. 2008 s. 755 kom derimot Høyesterett til at det forelå tilstrekkelig nærhet mellom en hjemmehjelps arbeidsoppgaver og den skadevoldende handling, som var tyveri og misbruk av en brukers kontantkort. Kommunen ble kjent ansvarlig etter skadeserstatningsloven §2-1. Ovennevnte”Læreguttdommen” i Rt. 1959 s. 849 er også forstått som at læregutten gikk utenfor det som var rimelig å regne med for arbeidsgiver.