Generelt (bekymringsmeldinger)

Barnevernloven § 4-2 inneholder en regel som sier at barneverntjenesten snarest, og senest innen en uke, skal gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter barnevernloven § 4-3.

”§ 4-2. Meldinger til barneverntjenesten Barneverntjenesten skal snarest, og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3”.

Bestemmelsen oppstiller en absolutt frist på en uke for undersøkelse, og det blir på den måten sørget for at innkomne bekymringsmeldinger ikke blir liggende ubehandlet hos barnevernet, med de alvorlige følger det kan medføre.

Ofte starter en barnevernssak med at barnevernet mottar en melding fra noen som er bekymret for den omsorgen et barn lever under. Det finnes ingen begrensninger i loven i forhold til hvem som kan melde fra til barnevernet. En melding kan eksempelvis komme fra en lærer, helsesøster, lege, barnehagepersonell, familiemedlem, nabo osv, og den kan gis både over telefon, e-post, som brev, telefaks eller ved personlig fremmøte hos barneverntjenesten. Det er også tillatt å gi en anonym melding.

Barnevernloven § 4-3 gir barneverntjenesten både en rett og en plikt til å foreta undersøkelser. For at en melding skal kunne undersøkes må imidlertid vilkårene i barnevernloven § 4-3 være oppfylt.

“§ 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse”.

Bestemmelsen sier at barnevernet snarest skal foreta en undersøkelse dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter kap. 4. ”Rimelig grunn til å anta” er et skjønnsmessig begrep.

Praksis tilsier likevel at terskelen ligger lavt for barnevernets adgang til å foreta undersøkelser. Barne- og familiedepartementet har også pekt på viktigheten ved at barneverntjenesten gis rett og plikt til å foreta undersøkelser før selve omsorgssvikten eller mishandlingen inntreffer. Dette gir barneverntjenesten en forebyggende funksjon med mulighet til å sette inn hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt, slik at risikoen for omsorgsovertakelse minskes.

Alvorlige atferdsproblemer som beskrevet i barnevernloven § 4-24, gir også adgang til å sette i verk undersøkelse fra barnevernets side. Undersøkelsen skal gjennomføres på en mest mulig skånsom måte for de den berører jf. barnevernloven § 4-3 annet ledd. Den skal ikke gjøres mer omstendelig enn nødvendig. Kunnskap om undersøkelsen skal ikke spres unødig.

Opplysningene er selvfølgelig taushetsbelagte, men kan gis til andre dersom det vurderes som nødvendig for å få gjennomført en tilfredsstillende undersøkelse. Disse andre kan eksempelvis være familiemedlemmer eller samarbeidspartnere.

Foreldre eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse blir gjennomført ved besøk i hjemmet jf. barnevernloven § 4-3 tredje ledd. Barneverntjenesten får på den måten mulighet til å undersøke hjemmeforholdene selv om foreldrene ikke ønsker å samarbeide om undersøkelsen. I tillegg til hjemmebesøk kan barneverntjenesten og sakkyndige, om nødvendig, kreve å få samtale med barnet i enerom jf. barnevernloven § 4-3 fjerde ledd.

Bakgrunnen for denne regelen er at det kan være vankelig for barn å fortelle om vanskelige hjemmeforhold med foreldrene tilstedet. Spesielt om opplysingene er egnet til å så tvil om foreldrenes omsorgsevne. Muligheten til å foreta disse samtalene skal imidlertid brukes med forsiktighet. Det må tas hensyn til om barnet motsetter seg enesamtale, og hvilke konsekvenser det eventuelt kan ha for barnet dersom foreldrene ikke ønsker det. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.

Dersom barnevernet har behov for bistand fra politiet for å foreta nødvendige undersøkelser, kan de kreve det, jf. barnevernloven § 6-8.