Tvangsadopsjon

Tvangsadopsjon er det mest inngripende vedtak som kan gjennomføres i en barnevernssak.

Adopsjonslovens kapittel én setter opp vilkårene for adopsjon. Adopsjon etablerer et livsvarig, irreversibelt forhold til nye foreldre og innebærer brudd med biologisk slekt, jf. adopsjonsloven §13. Ved tvangsadopsjon etter vedtak fra barnevernloven har rettspraksis vist at beviskravet for om adopsjon kan antas å bli til barnets beste skal være overveiende sannsynlig.

Hovedregelen fremgår av adopsjonsloven § 2 første ledd, som sier at adopsjonsbevilling bare må gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. Lovens ordlyd «til gagn for barnet» betyr språklig sett det samme som at adopsjonen må være til barnets beste. Dette er det eneste hensynet som er relevant. Andre hensyn kan vektlegges dersom det er på det rene at adopsjonen vil gagne barnet, men slike hensyn kommer alltid i annen rekke.

Lovens ordlyd «kan antas» og «vil bli» viser til at det er en skjønnsmessig fremtidsrettet vurdering som må foretas.

Adopsjonsloven § 2 annet ledd oppstiller tilleggsvilkår. Adoptivsøkeren må ha, ha hatt eller ønske å ha ansvaret for å oppfostre barnet, alternativt må det foreligge annen særlig grunn til adopsjonen. Vilkåret om oppfostring er uproblematisk i barnevernsammenheng.

Adopsjonsloven stiller videre både objektive og subjektive krav til adoptivsøkerne. Adopsjonslovens § 3 krever at den som skal adoptere som hovedregel må være fylt 25 år, men unntak kan gjøres for den som har fylt 20 år. Av adopsjonsloven § 5 fremgår at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen.

Søkernes personlige egenskaper blir nøye vurdert som et ledd i gagnsvurderingen. Det er særdeles viktig at de potensielle adoptivforeldrene er trygge, gode omsorgspersoner som er i stand til å tilby barnet et godt liv og en stabil tilværelse. Barn som har fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å uttrykke sin mening, skal gis mulighet til å uttale seg før det tas en avgjørelse om adopsjon. Dette samsvarer med barnekonvensjonens artikkel 12, om barnets rett til å bli hørt. Barn som har fylt 12 år kan ikke adopteres uten eget samtykke, jf. adopsjonsloven §6.

I Norge har vi sterk adopsjon, i motsetning til svak adopsjon. Sterk adopsjon betyr at adoptivbarnet kommer i samme rettslige stilling i forhold til sine adoptivforeldre og deres slekt, som om det hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn. I tillegg brytes rettslige bånd til den biologiske familien. Svak adopsjon innebærer derimot at en del rettslige bånd mellom biologisk slekt beholdes og at rettsvirkningene i forhold til adoptivfamilien kan være mer begrenset, for eksempel når det gjelder arv.

Vi har videre lukket adopsjon, i motsetning til åpen adopsjon. Lukket adopsjon betyr at det ikke er rettslig adgang til å fastsette samvær med biologisk familie etter adopsjon, slik det er ved åpen adopsjon.Uansett hvordan adopsjonsprosessen starter er rettsvirkningene etter vårt system de samme, og disse følger av adopsjonsloven.

Adopsjonslovens §13 lyder som følger: «Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikke annet følger av § 14 eller annen lov. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort, om ikke annet følger av særskilt lov. …»

Første punktum skisserer den ene siden ved adopsjon, nemlig en rettslig likestilling med egenfødte barn. Både adoptivbarnet selv og dets barn igjen, får samme rettigheter overfor adoptivslekten som om den skulle vært biologisk slekt. Unntak fra full rettslig likestilling gjelder dersom noe annet følger av §14 eller av annen lov. I denne oppgavens sammenheng betyr ikke disse unntakene noe spesielt, men de skal kort nevnes.

Adopsjonsloven § 14 sier at det kan treffes særskilt bestemmelse i adopsjonsbevillingen om adoptivbarnets religiøse oppdragelse. Bestemmelser om religiøs oppdragelse forekommer ikke i dagens norske adopsjonsbevillinger og har derfor ikke betydning for tvangsadopsjon. Unntak i «i annen lov» som har betydning i denne oppgavens sammenheng, er forholdet til odels- og åseterett.

Adoptivbarnet går inn i prioritetsrekkefølgen først fra det tidspunktet det ble formelt adoptert, ikke fra fødselstidspunktet slik det er for egenfødte barn. Andre unntak er blant annet ekteskapsforbud i forhold til medlemmer både av nåværende og biologisk slekt. Forbudet innskrenker barnets frihet til valg av ektefelle, men tross alt i svært liten grad, og fremstår som en ryddig konsekvens av adopsjon. Det gjelder også egne regler om statsborgerskap for barn adoptert fra utlandet.

Adopsjonsloven §13 annet punktum beskriver den andre siden ved adopsjon, nemlig at rettsforholdet til den opprinnelige slekten faller bort. Unntak gjør seg gjeldende hvis det følger av særskilt lov. Eksempel på slik særskilt lov er det nevnte ekteskapsforbud. Selv om rettsforholdet til den biologiske slekten faller bort, kan adoptivbarnet ikke gifte seg med noen i denne familien som er for nære slektninger i henhold til ekteskapsloven.

Rettsvirkningene av adopsjon kan bare endres ved en ny adopsjon, jf. adopsjonsloven §15. Da vil de samme rettsvirkninger inntre i forhold til en ny familie, og de rettslige bånd til den gamle adoptivfamilien bli brutt. Med snevre unntak er altså adopsjon et irreversibelt vedtak, som bryter alle rettslige bånd med den biologiske familien og danner tilsvarende nye bånd med adoptivfamilien. Som følge av dette vil verken barnet eller den biologiske familien ha noe rettslig krav på kontakt. Det er adoptivforeldrene som nå bestemmer over barnet sitt, som om barnet skulle vært deres biologiske barn.