Partenes adgang til informasjon

Forvaltningsloven § 17 første ledd sier at et forvaltningsorgan skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Hva som menes med ”så godt opplyst som mulig” er vanskelig å gi et klart svar på.

Hensynet til grundighet må veies opp mot ulike forhold. Det kan eksempelvis være hensynet til ressursbruk og effektivitet, eller det kan være hensynet til å få en rask avgjørelse i en alvorlig sak hvor for eksempel et barn blir mishandlet. Omfanget av undersøkelser vil variere fra tilfelle til tilfelle, avhengig av sakens forhold og karakter.

Noen opplysninger/bevis er klarere enn andre, og noen saker er mer alvorlig enn andre. Offentlige instanser skal selv aktivt innhente opplysninger i saken. De skal ikke kun nyttiggjøre seg av informasjon som kommer inn fra andre.

Spørsmålet blir videre hvilken plikt den offentlige yrkesutøver har til å informere den som er part i saken om de opplysninger som enten kommer inn fra andre, eller som barneverntjenesten har innhentet om vedkommende.

Etter hovedregelen i forvaltningsloven § 17 annet ledd, skal en part gis kjennskap til de opplysninger som forvaltningen mottar om vedkommende, slik at han får mulighet til å uttale seg, og på den måten øve innflytelse i sin egen sak. I tilfeller hvor en offentlig ansatt får opplysninger utenfra som klienten selv har gitt, eller når det haster å konkludere i en sak av hensyn til barnet eller andre, gjelder ingen opplysningsplikt. Det samme gjelder for opplysninger som ikke er relevante for resultatet i saken eller når det er svært vanskelig å få fatt i klienten.

Det er flere grunner til at det anses som viktig at klienter blir orientert om hva slags opplysninger som foreligger om dem i forvaltningen. For det første er det ofte et ønske klienten selv har. Åpenhet om opplysninger kan bidra til at tilliten og tryggheten til forvaltningen styrkes. Klienten slipper å mistenke at det er opplysninger som hemmeligholdes. Samarbeidet mellom saksbehandler og klient kan bli tettere og bedre på grunn av åpenheten. Dessuten kan det lettere kontrolleres om opplysningene i en sak stemmer med virkeligheten, er riktig vurdert, holdes skjult osv, ved å la parten ha innsyn.

En finner selvfølgelig også hensyn som taler mot en generell innsynsrett for klienter. Innsynsretten kan eksempelvis være med på å ødelegge forholdet mellom klienten og den personen informasjonen kommer fra.

Barneverntjenesten kan sitte på negative opplysninger om en klient som det gjør vondt for vedkommende å få kjenneskap til. Enkelte opplysninger kan være så negativt ladet at klienter får psykiske problemer av å få kjennskap til dem. En saksbehandler kan ha skrevet egne notater i en sak som gir feile forventninger om resultatet osv.

Informasjonsplikten etter forvaltningsloven § 17 omhandler bare de opplysninger som parten etter forvaltningsloven § 18 har adgang til å gjøre seg kjent med. Innsynsretten gjelder dessuten bare for de dokumenter i en sak hvor en selv er part. Med andre ord dokumenter i en bestemt sak. Kreves innsyn i en sak, har ikke forvaltningen adgang til å nekte vedkommende det. En part har imidlertid ingen adgang til innsyn i lignende saker for å bli kjent med tidligere avgjørelser. Loven oppstillen en del unntak fra innsynsretten. Ett av dem er dokumenter som et forvaltningsorgan har utarbeidet for sin interne saksforberedelse, jf. forvaltningsloven § 18 annet ledd. Et slikt dokument kan være et notat, et utkast eller en rapport skrevet av en tilsynsfører i en barnevernssak.

I de tilfeller hvor et dokument blir sendt fra et organ til et annet, eksempelvis fra barneverntjenesten til sosialtjenesten, er det ikke lenger et dokument for den interne saksforberedelsen, og parten kan ikke da nektes innsynsrett. Det oppstilles også et unntak fra innsynsretten i forvaltningsloven § 18 annet ledd bokstav b, som omhandler dokumenter utarbeidet av særlige rådgivere eller sakkyndige. En slik spesialist kan eksempelvis være en psykolog, lege, økonom eller jurist. Innenfor barnevernsretten er det vanlig at psykologer/psykiatere skriver rapporter i barnevernssaker.

I følge forarbeidene er begrunnelsen for begrenset innsynsrett i spesialistutredninger at en skal slippe å frykte at en slik rapport uteblir, eller at særlig negative forhold angående klienten utelates i frykt for reaksjoner fra parten.

Etter forvaltningsloven § 18 tredje ledd har en part rett til innsyn i sakens faktiske opplysninger. Ved dokumenter som unntas fra innsynsretten har parten likevel rett til å gjøre seg kjent med de deler av det unntatte dokumentet som inneholder faktiske opplysninger. Forarbeidene forklarer faktiske opplysninger som meget omfattende. Det kan være vurderingsbaserte opplysninger, personkarakteristikker bygget på konkrete forhold og handlinger og det kan være konkrete fakta som for eksempel sier at en person har et rusproblem eller en alvorlig sykdom.

Flere unntak fra innsynsretten følger av forvaltningsloven § 19. Det som er relevant i forhold til barnevernsretten er bestemmelsens første ledd bokstav c, som sier at en part ikke kan kreve innsyn i opplysninger som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til personer som står han nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til. Hva som er utilrådelig er noe som må vurderes i hver enkelt sak. Forarbeidene sier imidlertid at det skal mye til før dette unntaket kan påberopes.

I barnevernssaker kan ofte bekymringsmeldinger og informasjon komme fra personer som står parten nær. Det kan være partens ektefelle/samboer, søster, bror, mor eller far som melder fra. Melderen ønsker ofte ikke at parten skal få vite at han/hun har medelt barneverntjenesten informasjonen. Familieforhold kan skades og det kan i noen tilfeller være fare for hevnaksjoner eller andre represalier. Slike forhold kan da bli å anse som utilrådelig, og av den grunn avskjære innsynsretten til parten.