Offentlig adgang til informasjon
Barnevernloven § 6-4 sikrer barneverntjenestens rett til å innhente opplysninger vedrørende barn det er bekymring for.
Ҥ 6-4. Innhenting av opplysninger.
Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen.
Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24. Like med offentlige myndigheter regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av loven plikter offentlige myndigheter å gi slike opplysninger. Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter i forbindelse med sak som fylkesnemnda skal avgjøre etter §§ 4-19, 4-20 og 4-21, også å gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12.
Også yrkesutøvere i medhold av lov om helsepersonell mv., lov om psykisk helsevern, lov om helsetjenesten i kommunene, lov om familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap), samt lov om frittståande skolar plikter å gi opplysninger etter reglene i andre ledd”.
Av hensyn til klienten sier barnevernloven § 6-4 første ledd at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med klienten. Vedkommende vil da føle en større kontroll over sin egen situasjon, og får en oversikt over hva som foregår i saken. Det oppleves gjerne ikke like inngripende at barnevernet innhenter opplysninger om en selv, så lenge en får være med på prosessen. Dette vil ofte bedre samarbeidet mellom klienten og barnevernet.
Offentlige instanser som skoler, helsestasjoner, sosialtjenesten, barnehager, SFO, leger osv, plikter å gi ut de opplysninger til barnevernet som de sitter på. Private personer som familiemedlemmer, venner, bekjente, naboer osv, har ingen opplysningsplikt.
Ved mistanke om at et barn blir mishandlet i hjemmet, utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller at barn har vist langvarig og alvorlig atferdsvansker, skal den enkelte ansatte i en offentlig instans, av eget tiltak, melde fra til barnevernet.
Opplysningsplikten er et ansvar for den enkelte yrkesutøver og ikke for selve instansen. Dersom en lærer får en rimelig grunn til å melde fra til barnevernet om et forhold som angår en ev elevene, blir den læreren pliktig å melde fra til barnevernet, uavhengig av om vedkommende oppnår støtte fra kollegaer og rektor ved skolen. Her må taushetsplikten vike for opplysningsplikten. Den som melder fra til barnevernet om noe en tror er et bekymringsverdig forhold, men som senere viser seg ikke å være det, har ikke brutt sin taushetsplikt ved å melde fra.
En bekymringsmelding er ofte et resultat av en skjønnsmessig vurdering foretatt av en yrkesutøver. Det sier seg selv at det ofte blir vankelig for yrkesutøveren å kjenne til alvorlighetsgraden bak hvert tilfelle. Skulle de ansatte i offentlige instanser blitt beskyldt for å ha brutt taushetsplikten sin ved feilvurderinger, kunne det lett ført til at de ble mer tilbakeholden med å melde fra. Forebygging av omsorgssvikt for barn ville da også blitt dårligere.
Står en overfor mindre alvorlige tilfeller, viker også taushetsplikten når det foreligger samtykke fra vedkommende til å innhente opplysninger. Ved samtykke må en være nøye med å holde seg innenfor de rammene som selve samtykket gir. En kan ikke innhente opplysninger som går utover det klienten har gitt tillatelse til. Gjør en det, trer taushetsplikten inn som normalt. Politiet har også opplysningsplikt etter barnevernloven § 6-4. De er imidlertid ikke pliktig til å gi opplysninger om forhold som er knyttet til en straffesak. Politiet har da taushetsplikt. Hensynet bak regelen er faren for bevisforspillelse mens etterforskningen pågår.