Krav om vurdering av hjelpetiltak

Vårt samfunn hviler på et grunnleggende prinsipp om at det er foreldrene som skal sørge for barna sine. Dersom omsorgen svikter skal en forsøke å yte hjelp gjennom hjelpetiltak i hjemmet jf. barnevernloven § 4-4. Det er først når hjelpetiltak er forsøkt, eller at en unnlater å forsøke slike tiltak fordi de vurderes som uhensiktsmessig, at det blir snakk om en eventuell omsorgsovertakelse av barn. Ved omsorgsovertakelse gjelder det mildeste inngreps prinsipp, der det i barnevernloven § 4-12 annet ledd uttrykkes at omsorgsovertakelse ikke kan iverksettes, med mindre hjelpetiltak ikke vil virke: ”Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11”. Hjelpetiltakene trenger ikke nødvendigvis være utprøvd, men tiltak må være vurdert, jf. Rt.1986 s. 1189 :

”Således kan ikke omsorgsovertakelse iverksettes før det er klart at omsorgsovertakelse er nødvendig, og at det er vurdert eller prøvd om hjelpetiltak etter barnevernloven §§ 4-4, 4-10 eller § 4-11 vil virke”.

Dersom tilfredsstillende forhold kan skapes ved hjelpetiltak, så kan man ikke iverksette omsorgsovertakelse, idet det er det mildeste inngreps prinsipp som gjelder, jf. Rt. 2004s. 1683:

”Selv om vilkårene etter § 4-12 første ledd er oppfylt, følger det av bestemmelsen i annet ledd at vedtak om omsorgsovertakelse bare kan treffes « når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i ». Det kan derfor ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet med mindre inngripende tiltak, for eksempel hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4”. Videre er det lagt til grunn i EMDs praksis (EMD-1990-17383 Adele Johansen-saken avsnitt 78) at omsorgsovertakelse normalt bør være et foreløpig tiltak med sikte på gjenforening, og at det i gjennomføringen av tiltak må finnes en rimelig balanse mellom barnets interesse i å forbli i offentlig omsorg og forelderens interesse i å bli gjenforent med barnet. EMD har ved disse kriteriene lagt spesiell vekt på hva som er best for barnet.

I samme sak ble det imidlertid også sagt at statene har en stor grad av skjønn i selv å avgjøre hvilke tiltak som er best for barnet: ”The margin of appreciation so to be accorded to the competent national authorities will vary in the light of the nature of the issues and the seriousness of the interests at stake […] Thus, the Court recognises that the authorities enjoy a wide margin of appreciation in assessing the necessity of taking a child into care”

Barneverntjenesten kan ikke fatte eget vedtak om omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten må ved omsorgsovertakelse alltid fremme sak om omsorgsovertakelse for Fylkesnemnda for Sosiale saker, uavhengig av om foreldrene samtykker til overtakelsen eller ikke. Selv om foreldre samtykker til omsorgsovertakelse av barna deres, skal saken opp for fylkesnemnda, da det kun er den som har kompetanse til å fatte vedtak etter barnevernloven § 4-12. Fylkesnemnda fatter vedtak om omsorgsovertakelse etter reglene i barnevernloven kap. 7, jf. barnevernloven § 4-12 tredje ledd. Fylkesnemndas avgjørelse er formelt sett et tidsubegrenset vedtak, som løper til det eventuelt fremmes ny sak for nemnda om tilbakeføring av barnet etter § 4-21. Fylkesnemndas vedtak kan ankes inn direkte til lagmannsretten.

Vedtak fattes da etter muntlige forhandlinger mellom 5 nemndsmedlemmer. Før det fremmes sak for fylkesnemnda skal barneverntjenesten vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Videre må fylkesnemnda begrunne vedtak om omsorgsovertakelse i lovens vilkår. Treffes et slikt vedtak skal iverksetting av omsorgsovertakelse skje så snart som mulig, jf. barnevernloven § 4-13.