FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barns rettigheter ble vedtatt i 1989, ratifisert av Norge i 1991 og inkorporert i 2003 gjennom menneskerettsloven § 2.

Barnekonvensjonen gjelder dermed i dag som norsk lov, og har forrang ved motstrid med andre norske lover. Det gjelder ingen individuell klagerett, men Norge skal rapportere hvert 5. år til FNs barnekomité om oppfølging av konvensjonen. Komitéen gir deretter anbefalinger til norske myndigheter om områder de mener bør forbedres.

Barnekonvensjonen inneholder 54 artikler, med grunnleggende rettigheter som skal gjelde for alle personer under 18 år. Inngrep i disse rettighetene kan bare forsvares dersom det er i tråd med lov og ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, herunder for å beskytte barns helse og velferd.

Konvensjonen slår fast at avgjørelser som gjelder barnet skal ta utgangspunkt i hva som er barnets beste, i tillegg til at grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet, samvittighets og religionsfrihet også skal gjelde for barn. Det enkelte land som er tilsluttet konvensjonen plikter å verne barn mot fysisk og psykisk vold, samt sette i gang tiltak mot barnebortføring.

Barnekonvensjonen har på den annen side artikler som beskytter barns forhold til foreldrene. Som eksempler kan nevnes artikkel 7, som sier at barnet, så langt det er mulig, skal ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Artikkel 8 sier at staten forplikter seg til å respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder familieforhold som er anerkjent av loven, uten ulovlig innblanding.

Det skal som et utgangspunkt foreligge betydelig grad av omsorgssvikt etter FNs barnekonvensjon for at Fylkesnemnda skal fatte vedtak om omsorgsovertakelse, og foreldrene har ved atskillelse også som et utgangspunkt rett til samvær, med mindre det ikke er til barnets beste.

I FNs barnekonvensjon art. 9 er det sagt følgende om utgangspunktet opp i mot barnets beste:

”Art 9.

”1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer”.

Artikkel 9 punkt 1 sier at et barn ikke skal bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. I punkt 3 sies at barn har rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste. Artikkel 16 sier blant annet at ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie eller hjem.