Det biologiske prinsipp

Lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette blir kalt det biologiske prinsipp.

Et uttrykk for det biologiske prinsipps betydning i barnevernssaker ble formulert slik i Rt. 1991 s. 557:

”Jeg minner om at barnevernloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen må fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det”.

Det biologiske prinsipp går ut på at båndene mellom barn og familie skal respekteres og vernes om. I henhold til det biologiske prinsipp er det en egenverdi for barn å vokse opp sammen med sine foreldre på grunn av den identitet den biologiske tilknytningen skaper. Dette er lovens uskrevne utgangspunkt, men likevel et rettslig prinsipp fordi det får konsekvenser dersom det ikke respekteres.

Det biologiske prinsipp består både av rett til erverv og bevaring av identitet, og retten til familieliv. Rett til erverv og bevaring av identitet betyr at barnet skal ha statsborgerskap, navn og familieforhold som er anerkjent av loven, jf. Barnekonvensjonen artikkel 8. Retten til familieliv innebærer både rett til omsorg og rett til samvær med biologisk familie, jf. EMK artikkel 8.

I forarbeidene til barnevernloven ble det i NOU 1985:18, s.157 sagt at:

«Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at foreldrene selv sørger for sine barn. …Selv om det påvises svikt hos foreldrene i deres forhold til barna – kanskje problemer av alvorlig karakter – er utgangspunktet derfor at problemene primært bør søkes bedret ved hjelpetiltak. Et annet utgangspunkt ville bryte radikalt med de rådende normer og verdisynspunkt, og forutsette en helt annen samfunnsstruktur enn den vi har i dag. Dette betyr ikke i seg selv en nedprioritering av barnets interesser. Det er sterke følelsesmessige bånd mellom foreldre og barn og disse bånd er det grunn til å bevare og styrke».

Det biologiske prinsipp står sterkt ved at det skal mye til før et barn blir flyttet ut av hjemmet. Barnevernslovgivningen legger opp til at det først skal foretas eller vurderes forebyggende tiltak, og da først og fremst tiltak i hjemmet. Disse forebyggende tiltakene har mildere vilkår enn mer inngripende tiltak, som er aktuelle når situasjonen for barnet anses uholdbar.

Om situasjonen når barn først er flyttet ut av hjemmet, er det i forarbeidene Ot.prp.nr 44 (1991–1992), s. 51 sagt at:

«Nyere forskning har vist at det i mange tilfeller er svært viktig for barn i fosterhjem å opprettholde kontakten med sine biologiske foreldre, både fordi det er sterke følelsesmessige bånd mellom barna og foreldrene, og for at barna derigjennom kan få en følelse av kontinuitet i livet sitt. Enkelte forskere har også pekt på fosterforeldres ansvar når det gjelder å hjelpe barnet med å huske sin fortid, nettopp fordi opplevelsen av kontinuitet er viktig for barnet.»

Dette viser at foreldrene er viktige uansett om barnet bor hos dem, eller er under barnevernets omsorg. Når barn først blir flyttet fra hjemmet, viser det biologiske prinsipp seg i form av samværsordninger mellom barnet og de biologiske foreldrene.

Når det gjelder tvangsadopsjon blir det biologiske prinsipp satt helt på spissen. Spørsmålet blir om de hensynene som taler for adopsjon ut fra barnets beste må veie tyngre enn det biologiske prinsipp.