Privat plassering i fosterhjem § 4-7

Barnevernloven § 4-7 omhandler private plasseringer. Med det menes at barnets foreldre selv plasserer barna hos slektninger, venner eller bekjente, og barnevernet har i barnevernloven § 4-7 hjemmel til å godkjenne en slik plassering.

For at barneverntjenesten skal godkjenne en slik plassering er det etter første ledd et krav om at plasseringen må være av såpass atskilt art at foreldrene ikke lenger kan sies å ha den daglige omsorgen, og plasseringen må ha en viss varighet på minst 2 måneder.

Plasseringene kan ta sikte på både korte eller lengre opphold, og bakgrunnen for plasseringen kan være svært ulik. Det kan eksempelvis være foreldre som for en kort periode skal oppholde seg i ulandet for å jobbe eller studere. Et annet eksempel kan være at barnet plasseres privat mens en aleneforsørgende forelder venter på å bli frisk etter en ulykke eller operasjon. Langvarige plasseringer kan også foretas privat dersom foreldrene ikke evner å ta seg av barna. Barnevernloven § 4-7 har følgende ordlyd:

Ҥ 4-7. Barn som foreldrene selv plasserer utenfor hjemmet.

Når et barn blir plassert hos andre på en slik måte at foreldrene ikke kan sies å ha den daglige omsorgen for det, kan barneverntjenesten 1 kreve å godkjenne plasseringsstedet hvis plasseringen varer mer enn to måneder, jf. § 4-22 annet ledd. Grunnlaget for å gjøre et slikt krav gjeldende er det samme som for å gjøre undersøkelser etter § 4-3. Reglene for undersøkelser etter § 4-3 skal også følges i disse tilfeller.

Krav om godkjenning gjelder ikke når barnet er over 15 år, når plasseringen er nødvendig av hensyn til barnets skolegang, eller når barnet blir plassert i en offentlig institusjon på grunn av sin helse og utvikling.

Når barneverntjenesten får opplysning om plassering etter første ledd skal den undersøke om det er behov for hjelpetiltak som kan gi foreldrene grunnlag for å ha barnet hos seg, eller som ellers er ønskelige av hensyn til barnet. Om gjennomføring av undersøkelsen gjelder § 4-3 annet, tredje og fjerde ledd. Undersøkelsen kan unnlates dersom den etter de opplysninger som foreligger, ikke er nødvendig”.

Hva som skal til for at foreldrene ikke lenger utøver daglig omsorg slik at godkjenning kan skje er nærmere beskrevet i forarbeidene til barnevernloven Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s. 108:

”Hvor mye som skal til for at foreldrene kan sies å opprettholde den daglige omsorg er ikke klart. Innholdsmessig ligger uttrykket nært opp til uttrykket « den daglige oppfostring », dvs. det å sørge for mat, klær, skolegang, medisinsk pleie og stabil kontakt. Som eksempel kan nevnes hvor mor bor hos sine foreldre, og overlater omsorgen for sitt barn til foreldrene mens hun er uke- eller månedspendler på grunn av utdanning eller arbeid. Her vil man anse besteforeldrene for å ha omsorgen for barnet”.

Etter loven skal barnevernet i utgangspunktet stille samme krav til ved frivillig plassering som om barneverntjenesten selv hadde formidlet plasseringen, jf § 4-22. Etter barnevernloven § 4-7 tredje ledd er barneverntjenesten pålagt en undersøkelsesplikt, som skal gjelde spørsmålet om det er behov for hjelpetiltak som gjør det mulig for foreldrene selv å ha barnet hos seg.

Forarbeidene nevner i Ot.prp.nr.44 (1991-1992) på side 108 som eksempel at ”det kan tenkes at plasseringen skyldes en nødsituasjon som har sammenheng med at foreldrene ikke kjenner muligheten for sosialhjelp, eller ikke ønsker å benytte seg av hjelpetiltak”.

Dessuten må vilkårene for å kunne foreta undersøkelser etter barnevernloven § 4-3 være oppfylt. Det vil si at det må være rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven kap. 4. Barnevernstjenesten skal derfor uansett gå inn og undersøke plasseringsordningen dersom det ikke anses som unødvendig ut fra foreliggende opplysninger, jf. Ot.prp.nr.44 (1991-1992) på side 108:

”En langvarig plassering av et barn er imidlertid av så vidt stor betydning for barnet at det er grunn til å gå inn i forholdet. Det annet formål med undersøkelsen vil være å vurdere om det kan være behov for hjelpetiltak for barnet der det er. Dette må ses i sammenheng med at barnet kan være plassert hos fosterforeldre som på grunn av alder eller funksjonshemning kan ha særlige behov for assistanse. Etter tredje ledd siste punktum kan undersøkelse unnlates dersom det etter de foreliggende opplysninger er unødvendig”.

Etter undersøkelsen avgjør barneverntjenesten om plasseringen skal godkjennes eller ikke. Undersøkelsen er den samme som blir foretatt ved godkjenning av ordinære fosterhjem. Blir det private plasseringsstedet godkjent, får det status som fosterhjem. Barneverntjenesten har ingen adgang til undersøkelse ved plassering av barn over 15 år jf. barnevernloven § 4-7 annet ledd.