Barnebidrag (fostringstilskott)

Plikten til å betale barnebidrag (fostringstilskott på nynorsk) tilligger den forelder som ikke bor sammen med barnet, eller begge dersom ingen bor sammen med barnet. Plikten følger av barneloven § 67 som lyder:

”Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkomande betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning. Også foreldre som bur saman med barnet, kan påleggjast å yte pengetilskot når dei forsømer fostringsplikta si etter § 66. Ingen kan gje avkall på den retten barnet har etter dette stykket”.

Barnebidraget kan enten fastsettes privat, bli fastsatt av det offentlige ved NAV mot behandlingsgebyr eller fastsettes av domstolene i forbindelse med barnefordelingssak.

Formålet med barnebidraget er forsørgelse og utdanning for barnet, og er et uttrykk for at foreldrenes underholdsplikt ikke opphører når man ikke lenger bor sammen med barnet. Barnebidraget skal dekke den enes forelder andel av utgiftene til forsørgelse og utdanning for barnet. Kostnadene til eks-partneren skal således ikke dekkes av bidraget, kun kostnadene til barnet.

Dersom det foreligger uforutsette særskilte utgifter kan den bidragspliktige i tillegg til fast barnebidrag pålegges å betale særtilskudd etter forskrift om særtilskot av 15. januar 2003. Utgiftene må etter forskriftens §§ 1 og 2 ikke være utgifter som det vanlige bidraget er ment å dekke, og være særlige dokumenterte utlegg som er rimelige og nødvendige.

Foreldrene kan inngå privat avtale om barnebidrag. Hvis man velger privat avtale, slipper man å betale gebyr. Det er som utgangspunkt avtalefrihet her, slik at avtalen eksempelvis kan gå på at den ene forelder ikke får penger mot å få bo gratis i det tidligere felles hjem.