Samværssabotasje og avlysing av samvær

Samværssabotasje er at avtalt samvær ikke skjer til avtalt tid, når det ikke finnes en rimelig grunn til det. Normalt er det den med daglig omsorg som på grunn av personkonflikt ikke leverer barnet til samvær til avtalt tid. Imidlertid er det i utgangspunktet også sabotasje av samværsretten (som barnet har) om den forelder som skal ha barnet til samvær, ikke møter eller stiller opp i henhold til ordningen.

Rimelig grunn til å holde barnet hjemme fra samvær vil normalt være når det foreligger kvalifisert sykdom eller umulighet. Sykdom vil foreligge når barnet er så sykt at det bør holde seg hjemme. Det er ikke krav om dokumentasjon fra lege.

Naturligvis vil det foreligge samværssabotasje, dersom den ene parten åpent sier at man ikke får ha samvær, og holder barnet borte fra samværet. Imidlertid kan det i mange saker være vanskelig å få dokumentert at barnet ikke møter på grunn av samværssabotasje, og ikke på grunn av sykdom eller umulighet.

Loven sier ikke selv noe om når det foreligger samværssabotasje, men vil naturligvis bero på en helhetsvurdering av blant annet hyppigheten på avlysninger, om det gis beskjed i henhold til loven, sannsynligheten av de påberopte grunner og om det foreligger høyt konfliktnivå.

Dersom det foreligger samværssabotasje, har man normalt grunn til å prøve å få saken din på nytt, selv om ordningen har tvangskraft, jf. § 43 femte ledd:

“Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.”

Noen ganger kan manglende gjennomføring av samvær medføre at omsorgen flyttes til den some er best skikket til å sørge for best samlet foreldrekontakt, forutsatt at omsorgsevnen ellers er god og partene ellers er likeverdige. I Rt. 1982 s. 116 kom Høyesterett til at foreldreansvaret og den daglige omsorgen burde tilkjennes mor, selv om det innebar et miljøskifte for barnet, ettersom det måtte bebreides far at mors samværsrett ikke var blitt gjennomført, samt at hans holdning tilsa at utøvelsen av samværsretten ville by på store problemer fremover. For øvrig var begge foreldre vel skikket til å ha ansvaret for barnet. Samværssabotasje kan i alvorlige tilfeller dermed medføre at daglig omsorg gis til den forelder som kan sørge for best samlet foreldrekontakt, dersom samværet som blir hindret er bra for barnet og best mulig samlet foreldrekontakt er til barnets beste, jf. Rt. 1991 s. 1148:

“X har konsekvent hindret, og det må legges til grunn at hun fortsatt effektivt vil hindre en samværsrett med Ss far, dersom hun også i fremtiden får omsorgen for S. Jeg bemerker i denne forbindelse at barneloven i § 44 første ledd som prinsipp også slår fast barnets rett til samvær med begge foreldre. En samværsrett betyr derfor ikke bare – selv om det gjerne uttrykkes slik – at en av foreldrene gis rett til samvær med barnet. Det er like meget barnet som derved får rett til samvær med vedkommende forelder. Det som etter dette kan begrunne at X fortsatt får foreldreansvaret, er at en overføring av omsorgen til Y vil kunne virke så negativt overfor S, at det overstiger hensynet til et mer normalt forhold til faren. Ved avgjørelsen kan man ikke bare se hen til den umiddelbare situasjon og den nærmeste fremtid. Avgjørelsen har betydning for barnet frem til det når voksen alder, i mange tilfelle enda lenger”.

I Rt. 1997 s. 797 (s. 805) kom man imidlertid at selv om samværet ikke ble gjennomført godt nok og det forelå svikt, så skulle omsorgen ikke overflyttes:

“Jeg er enig i at en slik holdning fra den av foreldrene som har omsorgen for barna, viser en alvorlig svikt i forhold til det ansvar som vedkommende er pålagt. En slik svikt vil kunne lede til at omsorgen blir overført til den andre av foreldrene. Dette er understreket av lovgiveren gjennom den bestemmelse i barneloven § 44 sjette ledd som ble tilføyd ved lov 3 mars 1989 nr 8. Både herredsretten og lagmannsretten kom til at A klart hadde sviktet på dette punkt, og at hensynet til barnas samlete foreldrekontakt tilsa at de for fremtiden måtte bo hos sin far”.

“Ut fra de opplysninger som foreligger i vår sak om utøvelsen av samværsretten i de snart åtte år som nå har gått siden samlivsbruddet, er det således min oppfatning at det hviler et betydelig ansvar på A for de problemer som har oppstått. Dette gjelder både i forhold til samværsretten og i forhold til farens mulighet for å holde en regelmessig telefonkontakt med døtrene. Men det er også mitt inntrykk at faren ved sin holdning på ulike måter kan ha bidratt til at praktiseringen av samværsordningen ikke har blitt så god som den burde være. Selv om B gjennom årene nokså uforskyldt har hatt store problemer med å få gjennomført fastsatt samværsrett, vil jeg ikke tillegge dette avgjørende betydning for spørsmålet om hvem av foreldrene som i fremtiden skal ha omsorgen for barna. Til tross for skuffelser og problemer gjennom alle disse årene, har faren likevel hatt en relativt betydelig kontakt med døtrene. Med en del unntak har samværene blitt gjennomført. Det er nå etablert en ordning hvor faren i tillegg også har telefonkontakt med barna – i alle fall gjelder dette i forhold til den eldste datteren. B har gitt uttrykk for engstelse for at kontakten med barna vil bli redusert – eller i verste fall vil falle bort – dersom rettssaken avsluttes med en dom i As favør. I den forbindelse vil jeg bemerke at kontakten etter hvert som barna blir eldre lettere vil kunne opprettholdes uavhengig av de holdninger som de kan oppleve i sitt nærmiljø. I tillegg kommer den adgang til tvangsfullbyrdelse av samværsrett som loven gir. Skulle kontakten som følge av morens holdning bli betydelig vanskeliggjort, vil det være skapt en ny situasjon, i strid med den innstilling til samværsretten som moren har gitt uttrykk for under saken. Omsorgsspørsmålet vil da kunne tas opp til ny vurdering.Jeg er etter dette kommet til at A fortsatt bør ha den daglige omsorgen for de to barna”.

Selv om barnet selv ikke ønsker å gå på samvær, så er den andre forelder pliktig til å bistå med å sørge for gjennomføringen av samværet. Barnet har rett til samvær etter barneloven § 42, og etter barneloven § 42 første ledd annet punktum plikter begge foreldre å sørge for at samværet gjennomføres:

”Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld”.

Den med daglig omsorg plikter således å medvirke til at samværet gjennomføres, og oppmuntre barnet til å delta på fastsatt samvær. Samvær skal gjennomføres, dersom det ikke er en rimelig grunn til å ikke kunne gjennomføre samværet til avtalt tid. Det tilligger den med daglig omsorg å lojalt sørge for at samværet blir gjennomført i henhold til det fastsatte ble lagt til grunn i Rt. 1988 s. 708, hvor Høyesterett uttaler:

”Det er ikke tvilsomt at gjennomføring av en samværsordning kan anses umulig og derfor ikke kan tvangsfullbyrdes på grunn av forhold som lagmannsretten her har funnet sannsynliggjort. Tvangsmulkt etter barneloven §48 (nå § 65) skal likevel ilegges dersom de forhold det gjelder, skyldes at den som har omsorgen for barnet, ikke lojalt har medvirket til gjennomføring av samværet. Det kreves en aktiv medvirkning fra den som har omsorgen; det er ikke tilstrekkelig at vedkommende ikke motsetter seg samvær”.

Retten må ofte ta stilling til om barns eventuelle samværvegring skyldes konflikten og ønskene fra den barnet bor sammen med, eller om det er andre grunner til barnets samværsvegring. Dette er uttrykkelig sagt i Rt. 1997 s. 797 (s. 804/805):

”Ofte vil barnets samværsvegring kunne ha sammenheng med forventninger hos den barnet bor fast hos, og man skal derfor være varsomme med å akseptere uten videre at barnet sier nei til samvær. Dersom barnets samværsvegring er vedvarende og reelt kan eventuelt den med daglig omsorg, begjære endringssak”.