Reaksjoner ved sabotasje (Tvangsmulkt)

Som en konsekvens av at barnet ikke er part i en avtale med tvangskraft, dom eller rettsforlik, kan det ikke anvendes tvangsmidler direkte overfor barnet. Samværsretten kan ikke tvangsfullbyrdes ved at den som har rett til samvær eller namsmannen, henter barnet. Henter du barnet selv, vil det være ulovlig selvtekt.

Dersom du har rett til samvær i henhold til dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft fra Fylkesmannen, og den andre forelder ikke gjennomfører samværet, kan du som forelder kun begjære tvangsmulkt hos Namsmannen etter barneloven § 65.

Bestemmelsen lyder:

“§ 65. Tvangsfullføring Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig. Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande”.

Tvangsmulkt vil si at den forelder som holder barnet borte fra samvær må betale en bot/mulkt for hver dag som barnet holdes borte fra samværet. Retten må fastsette et tidsrom tvangsboten skal gjelde for, og den vil få anvendelse hver gang samværsretten ”ikkje vert respektert”, jf. barneloven § 65 annet ledd andre punktum. Det er dom, kjennelse, rettsforlik eller avtale med tvangskraft fra Fylkesmannen som er tvangsgrunnlag ved begjæring om tvangsfullbyrdelse av samværsrett. Ved avgjørelsen av om samvær skal tvangsgjennomføres, er det den som har rett til samvær som kan fremsette begjæring om tvangsfullbyrdelse. Barnet kan ikke kreve samvær tvangsgjennomført, selv om samværsretten er en rett barnet har.

Det må normalt foreligge umulighet til å gjennomføre samværet, dersom det skal kunne nektes i henhold til dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft fra Fylkesmannen. Spørsmålet om det foreligger reell sykdom eller samværssabotasje, vil ofte først kunne avdekkes om fravær fra fastsatt samvær skjer hyppig og jevnlig over tid. Således må man være forsiktig med å konstatere samværssabotasje for tidlig, idet det naturlig nok forekommer at barnet er sykt eller at det oppstår praktiske vanskeligheter som er til hinder for gjennomføring av samvær. Ved umulighet foreligger forhold som den forelder med daglig omsorg ikke kan bebreides for. Eksempelvis dersom man får motorstopp eller flyet ikke går som oppsatt. Alvorlige kriser i den nærmeste familie og liknende kan muligens også med rimelighet oppfattes som umulighet, selv om det neppe fysisk er umulig å oppfylle den fastsatte samværsrett.

Uansett om det foreligger sykdom eller umulighet, plikter den med daglig omsorg å varsle den som skal ha samvær så snart som mulig om at det ikke blir samvær som fastsatt, jf. barneloven § 43 fjerde ledd:

”Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare”.

Etter bestemmelsen skal beskjed om avlysning av samvær gis før samværet finner sted, slik at beskjed i etterkant uansett vil være for sent. Dersom sykdom eller umulighet ikke forekommer for ofte, og det lojalt gis beskjed om avlysning innen rimelig tid, skal det normalt ikke foreligge samværssabotasje, selv om man ikke for ha samvær 100% av fastsatt tid.

Det er tilstrekkelig med simpel sannsynlighetsovervekt for at samværet ikke lar seg gjennomføre. I forarbeidene Ot.prp.nr.103 (2004-2005), kapittel 5.3.5 er det sagt om beviskravet:

”Det forhold at det er et belastende faktum som legges til grunn vil generelt tale for at det kreves en sterkere grad av sannsynlighetsovervekt. I disse sakene vil imidlertid hensynet til at barnet ikke skal utsettes for risiko for overgrep tale for at risikoen får utslagsgivende effekt i tilfelle hvor det er like, eller også mindre, sannsynlig at det foreligger fare for overgrep.”

I tillegg har rettspraksis også regnet som umulighet dersom barnet vil påføres alvorlig psykisk belastning ved samvær. Der barnet selv uttrykker sterk motvilje mot samvær kan dette også føre til at det antas umulig å gjennomføre samvær. Høyesterett uttaler i Rt.1989 s 489 følgende:

”(…) etter lagmannsrettens premisser synes barnets selvstendige standpunkt helt urokkelig. Hun vil ikke under noen omstendighet ha samvær med faren, et standpunkt som ikke nå vil kunne endres ved påvirkning fra kjæremotpartens side. På dette grunnlag kom lagmannsretten til at det er sannsynliggjort at gjennomføring av en samværsordning vil være umulig, jfr. barnelovens § 48 (nå § 65) og tvangsfullbyrdelseslovens § 236 tredje ledd, (nå § 13-8 fjerde ledd). – Kjæremålsutvalget kan ikke finne at lagmannsretten med dette har tolket nevnte lovbestemmelser uriktig”.

Når det gjelder begjæringen om tvangsmulkt/tvangsgjennomføring etter barneloven § 65, får tvangsloven kap. 13 anvendelse.