Eventuelt andre hensyn

I utgangspunktet er det kun hensynet til barnets beste som skal legges til grunn for en avgjørelse om daglig omsorg, samvær, foreldreansvar mv. Således er andre hensyn som hva foreldrene er best tjent med ikke et vurderingstema.

Etter barnelovens § 48, første ledd er det ”først og fremst” hensynet til barnets beste som avgjørelsen skal rette seg mot. Ordlyden i denne bestemmelsen trekker i retning av at man kan legge en viss vekt på andre hensyn. I den engelske originalteksten til FNs barnekonvensjons artikkel 3 nr 1 heter det imidlertid at barnets beste skal være ”a primary consideration” ikke ”the primary consideration”. Barnekonvensjonen legger altså opp til at det kan tas andre hensyn, og at det må skje en avveining av de ulike hensyn .

Hva som nærmere ligger i begrepet ”først og fremst” eller hvilke hensyn som i tilfellet er relevant sier forarbeidene til barneloven lite om. Det er imidlertid uttalt at det i de tilfeller der ”retten er overbevist om at barnet vil ha det like godt hos begge foreldrene, kan den ta hensyn til hvem det betyr mest for å få foreldreansvaret” . Videre uttalte Justiskomiteen i sin innstilling at ”dersom ingen av løsningene peker seg ut som den beste for barnet, bør retten eller fylkesmannen kunne legge vekt på hvem av foreldrene som har mest behov for å ha barnet hos seg og hvem som vil lide det største tap ved ikke å få det” (min uth) . Rt 1984 s. 728 gjaldt en tvist mellom foreldrene om hvor barnet skulle bo fast. Førstvoterende uttalte da at han forsto begrepet ”først og fremst” slik at ”bare når ingen av løsningene utpeker seg som den beste for barnet, kan andre hensyn komme inn ved avgjørelsen”, og viste til justiskomiteens innstilling (side 732).

I de rene unntakstilfeller kan det legges vekt på andre hensyn som foreldrene, under forutsetning av at retten er ”overbevist” om at barnet vil ha det like godt hos begge foreldrene. Se mer om dette her.