Barnas beste-prinsippet

Barneloven bygger på det grunnprinsipp at hensynet til barnet beste er det sentrale vurderingstemaet for enhver avgjørelse i alle barnefordelingssaker.

Vurderingen er en åpen rettslig standard som er relativ ut fra hvordan saken ligger an. Etter barneloven § 48 skal alle

”avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet”.

I NOU 2008:9 er saksbehandlingen i barnefordelingssaker av hensyn til barnets beste oppsummert slik under pkt. 6.1:

”Etter gjeldende rett skal hensynet til barnets beste være det avgjørende kriterium både når foreldrene selv skal avgjøre spørsmål knyttet til barn etter samlivsbrudd, og når spørsmålet skal avgjøres av forvaltningen eller domstolene. Både internasjonale konvensjoner og norske lovregler inneholder bestemmelser om at hensynet til barnets beste skal gå foran konkurrerende interesser. På tilsvarende måte har EMD i sin praksis omkring foreldrenes rett til respekt for familielivet i EMK artikkel 8 i flere avgjørelser uttalt at barnets beste må være et sentralt hensyn. Barnets beste er imidlertid et mangfoldig begrep og har avstedkommet mye diskusjon knyttet til den nærmere fortolkningen. Det er et dynamisk begrep som andre hensyn – også hensynet til likestilling mellom foreldre – må prøves opp mot. Å søke etter omsorgsløsninger som er til barnets beste, er å søke etter det aktuelle barnets erfaringsverden, hva som kan bidra til oppfyllelse av dette barnets særlige behov og dets muligheter. Både i norsk og nordisk rett ser man en utvikling der fokus i lovgivningen har blitt flyttet fra foreldrene til barnet”.

En vurdering av hva som er ”best for barnet» er vanskelig og sammensatt. Vurderingen er en rettslig standard som i stor grad vil bygge på psykologfaglige og til dels sosiologiske vurderinger, og endrer seg med ny kunnskap. Et klart eksempel på at begrepet endrer seg, er at den tidligere morspresumsjonen i dag er forlatt. Tidligere var det forutsatt (med mindre det motsatte klart ble bevist) at barnet ville ha det best hos mor siden mor biologisk ofte generelt ble oppfattet å ha et tettere bånd til barnet, særlig i ung alder. I dag er det klart at man ikke kan forutsette at den ene eller andre forelder av biologiske grunner vil ha tettere bånd til barnet, og det må således alltid foretas en konkret helhetlig vurdering av flere momenter for å komme frem til hvilken avgjørelse som vil være best for barnet.

Momenter som spiller inn i vurderingen kan eksempelvis være: barnas forhold til foreldrene, barnas kontakt med søsken, barnas kontakt med annen familie, barnas tilknytning til nærmiljø og venner mv., konfliktnivå og samarbeid mellom foreldrene, barnas alder, foreldrenes kapasitet og omsorgsevne, far eller mors nye familie, geografisk avstand mellom foreldrene, hensynet til best samlet foreldrekontakt, om det er hensiktsmessig å endre på dagens situasjon (status quo-prinsipp) mv.

Ved små barn frem til skolealder legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med barnet og hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet, jf. Innst.O.nr.30 (1980-1981) s. 14.

Hensynet til samlet søskenkontakt tillegges naturlig nok også betydelig vekt. Dersom det er flere barn, og ett av de eldre barna har et klart ønske om å være hos den ene forelder, kan resultatet bli at alle barna blir boende hos den som det eldre barnet ønsket å være hos. Det er normalt at søsken holdes samlet i barnefordelingssaker. Dersom søsken skal splittes, skjer dette gjerne fordi ett eller flere av barna markant er knyttet mer til den annen forelder. Det vil likevel som oftest være til barnas beste at søsken til daglig bor samlet og har samværsrett samlet.

Nyere psykologfaglig tenkning går ofte i retning av at det legges større vekt på hva barnet selv mener, også under syv års alder, der man forsøker å finne ut av hvilken av foreldrene som barna har en sterkest emosjonell relasjon til og identitet med.

Noen ganger vil høyt konfliktnivå kunne gå utover den som ønsker mer samvær – selv om den som sitter med omsorgen i betydelig grad medvirker til konflikt. Den som ikke har omsorgen, kan betale en urettferdig pris på kort sikt ved at retten finner at mindre samvær vil være til barnets beste, hvis mindre kontakt reduserer barnas påvirkning av konflikten. Det beste for barnet er ikke alltid at barnet ser begge foreldrene omtrent like mye, dersom barna blir dratt inn i konflikten gjennom spørsmålsstilling, karakteristikker av den andre og følelsesutbrudd overfor barna.

Om høyt konfliktnivå er det sagt følgende veiledende i NOU 2008:9 under pkt. 6.2:

”Et barn kan fort oppleve utrygghet når foreldrene har en konflikt som er ute av kontroll og som de ikke klarer å løse selv. Barn ønsker fravær av konflikt mellom foreldrene og opplever gjerne dårlig samvittighet og lojalitetsvansker så lenge konflikten pågår. Konflikter om omsorgsorganisering og praktisering av omsorg rammer barnet direkte. Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig”.

Høyesterett har likevel sagt at høyt konfliktnivå normalt ikke skal medføre at det ikke gis samvær overhodet. Ved høyt konfliktnivå kan det være en løsning å starte forsiktig og trappe opp samværet etter hvert, jf. Rt. 1996 s. 888.

”Etter min mening kan et dårlig samarbeidsforhold mellom foreldrene ikke uten videre gi grunnlag for å nekte samvær mellom far og datter. Det er åpenbart barneloven forutsetning at samværsrett ikke kan knyttes til en forutsetning om samarbeid mellom foreldrene. En annen forståelse av loven ville lett kunne gjøre samværsreglene ineffektive i praksis, jf det jeg har gjengitt fra Rt-1976-1497”.

Det er uansett viktig å kunne være konstruktiv og forsonende i en barnefordelingsprosess (i hvert fall når barna er til stede), da et best mulig samarbeid mellom foreldrene alltid vil være «best for barnet». Er man ikke konstruktiv overfor den annen forelder etter bruddet, kan resultatet bli at mindre kontakt med den som får samværsrett vil være til barnas beste. En barnefordelingssak bør derfor ideelt sett ikke gå ut på å vise at den andre part er en dårlig forelder, men heller vise hvorfor barnet vil ha godt av å ha samvær eller bo fast hos deg. Det kan likevel være et poeng å vise hva du kan tilføre i forhold til omsorg eller samvær i forhold til den andre forelder, men du bør ha i mente at det kan slå negativt ut å bedrive ren sverting av den annen part. Fokuset i en barnefordelingssak vil nemlig alltid være barnets beste til enhver tid, og ikke hva den annen forelder har av svakheter.

Du kan lese mer om barnets beste-prinsippet på siden her .