Tolking i vid og snever forstand

Ved all fortolkning av kontrakter er ordlyden i den skriftlige avtale det klare utgangspunkt for fortolkningen. Det vil normalt ha formodningen mot seg at det er avtalt noe annet muntlig som strider mot det som følger av en skriftlig avtale, jf. Rt. 1997 s. 180:

“Jeg kan ikke se det annerledes enn at hvor man, som her, inngår en uformell muntlig avtale som kort tid etter følges opp skriftlig med angivelse av rettigheter og plikter, blir det denne skriftlige bekreftelsen som må være utgangspunktet og det sentrale ved tolkningen av avtalen”.

Det er dessuten den som eventuelt påstår at det foreligger en avvikende muntlig avtale som har bevisbyrden for at noe annet enn det skriftlige er avtalt.

Å fortolke utsagnet i seg selv i en avtale, kalles gjerne for tolking i snever forstand, idet man bare tolker utsagnene isolert sett etter den språklige forståelse som objektivt sett må legges til grunn. Ved tolking i snever forstand kan man også kunne tolke ordlyden i ett avtalevilkår kontekstuelt opp mot andre bestemmelser i kontrakten, herunder formålsbestemmelser, for å finne en løsning i samsvar med kontraktens formål.

Domstolene vil alltid først søke om avtalen kan gi noen mening etter fortolkning i snever forstand. Ordlyden vil få særlig gjennomslag i profesjonelle forhold der kontraktsreguleringen er omfattende og gjenstand for grundige overveielser mellom partene. Dersom avtalen gir en meningsfylt innhold i henhold til den skriftlige ordlyd etter tolking i snever forstand, vil normalt avtalens skriftlige ordlyd legges til grunn, jf. Rt.1991 s. 220 (Sollia borettslag s. 224):

”Etter min oppfatning må avtalen forstås slik at den tar sikte på å hindre at slike ulikheter oppstår. Dette har for det første støtte i avtalens ordlyd.”

Fortolkningen av skriftlige eller muntlige utsagn i snever forstand vil ta utgangspunkt i en normal språklig forståelse av utsagnet. Det er likevel unntak for alder, spesiell sedvane eller fagterminologi mv. Man må da forsøke å finne ut hva utsagnet betyr etter datidens språkbruk eller etter den spesielle fagterminologi som brukes mellom partene, eksempelvis hva utsagnet betyr innenfor shipping-bransjen, finansbransjen, oljebransjen mv. Prinsippet om at det er den objektive forståelse innenenfor vedkommende bransje eller livsområde som skal legges til grunn er blant annet nedfelt i UNIDROIT-prinsippene art. 4.3 e) der man skal finne frem til “the meaning commonly given to terms and expressions in the trade concerned”.

Ordlyden og en objektiv fortolkning av den får særlig gjennomslag i kommersielle forhold, (avtaler mellom profesjonelle næringsdrivende) og spesielt der kontraktsreguleringen er omfattende, jf. Rt. 2005 s. 1155 (s. 1159):

“Saken gjelder tolkning av en kontrakt i næring inngått mellom profesjonelle parter. Det finnes støtte så vel i teori som i rettspraksis for at slike kontrakter som utgangspunkt bør fortolkes objektivt, og at kontraktens ordlyd må tillegges stor vekt. Jeg viser her eksempelvis til Rt-1994-581, som gjaldt en aksjonæravtale. Her la Høyesterett stor vekt på avtalens tekst: « … Avtalen er en forretningsmessig avtale utformet av personer med stor profesjonell kompetanse i slike forhold. Det ville etter mitt syn åpne for tvil og uklarhet om man ved tolkingen av slike avtaler skulle fravike ordlyden ut fra mer eller mindre klare antagelser om formålet. … Man kan ikke ved tolking Side 1159 fange opp tilfelle som det var nærliggende å regulere dersom avtalen også skulle omfatte dem. » Utgangspunktet om en objektiv fortolkning med basis i kontrakten kan også uttrykkes slik at den som hevder en forståelse i strid med kontraktens ord, har bevisbyrden for at dette var partenes felles forståelse på avtaletiden, jf. Haaskjold: Kontraktsforpliktelser, Oslo 2002 side 102”.

Dersom det objektive meningsinnhold i avtalen ikke fremgår klart eller som rimeligvis å kunne være avtalt mellom partene gjennom tolking i snever forstand, dvs. å fortolke avtalens ordlyd, vil man måtte fortolke seg frem til hva partene har ment gjennom tolking i vid forstand. Ved tolking i vid forstand tar man ikke bare hensyn til avtalens skriftlige ordlyd eller de muntlige utsagn som anses bevist, men trekker inn omstendigheter forut for, under og etter avtaleinngåelsen, som kan bidra til å klarlegge hva partene har ment og hvordan avtalen skal forstås.

Ved tolking i vid forstand tar retten også hensyn til ”alle relevante forhold” rundt avtalesituasjonen som kan si noe om hva partene har ment. Relevante tolkingsmomenter vil typisk være situasjonen ved avtalens inngåelse, avtalens forarbeider, bransjepraksis, partenes intensjoner, etterfølgende opptreden, partenes forutsetninger, formålet med kontrakten, og andre reelle hensyn i forhold til avtalen.

Tolking i vid forstand ligger ofte nært opp til utfylling, men forskjellen er at utfylling skjer der avtalen er taus eller intetsigende om et forhold som behøver avklarende regulering i avtalen, mens fortolkning i vid forstand går ut på å finne ut hva meningsinnholdet i et eksisterende utsagn er gjennom å se på alle relevante forhold ved avtaleinngåelsen. Domstolene kan også i den forbindelse bedrive korrigerende fortolkning som grenser opp mot avtalerevisjon etter avtaleloven § 36, der man fortolker urimelige eller uhensiktsmessige vilkår innskrenkende eller utvidende – gjerne til gunst for en svakere part. I angloamerikansk rett er det imildertid normalt lite rom for fortolkning i vid forstand, idet man forutsetter at alt som partene har avtalt er nedfelt i ”the four corners of the document”. Man oppfatter i angloamerikansk rett kontrakten som mye mer uttømmende enn etter norsk rett, under en forutsetning om at det som ikke står i kontrakten har ikke partene ønsket å inngå avtale om.

I Rt. 2002 s. 1155 (side 1159) er det uttalt at hensynet til forutberegnelighet til tredjeparter tiliser at det i norsk rett er en økende tendens mot å ikke trekke inn for mange forhold utover avtalens objektive ordlyd, og i profesjonelle forhold vil nok domstolene ofte søke å utlede et tolkingsresultat gjennom tolking i snever forstand, så langt fortolkningen gjør avtalen operasjonell og meningsbærende:

”At prinsippet om objektiv fortolkning har særlig styrke i avtaler mellom næringsdrivende, understrekes av forretningslivets behov for sikkerhet og forutberegnelighet, som åpenbart fremmes best av en tolkning basert på objektive, tilgjengelige elementer. Jeg antar også at det er riktig, som fremholdt av den ankende part, at betydningen av en fortolkning basert på avtalens ordlyd kan være økende. Det forekommer formentlig ofte at tredjeparter må forholde seg til avtalte rettigheter, enten i forbindelse med garanti- eller sikkerhetsstillelse eller ved overdragelser – for eksempel av fast eiendom med tilknyttete utleieavtaler. Hensynet til tredjeparter taler for en objektiv fortolkning basert på avtalens tekst”.