Teknikker ved uklarhet og motstrid

Det er utarbeidet enkelte teknikker for å løse uklarhet og motstrid, der man basert på risikofordeling og reelle hensyn velger en tolkingsløsning som generelt sett vil være til det beste for omsetningslivet, og vil kunne gi forutberegnelighet i avtaletolkingen. Disse prinsippene er såpass kjente at aktørene i avtaler kan regne med dem og ta hensyn til disse ved avtaleinngåelsen.

1. Uklarhetsregelen (contra stipulorem)

Et mye brukt tolkingsregel i avtaletolkingen er uklarhetsregelen, der man lar uklarheten gå utover den som har utferdiget vilkårene (forfatteren av avtalens ordlyd), idet vedkommende da må bære risikoen for ikke å ha uttrykt seg klarere. Man tolker da avtalens vilkår mot forfatteren – contra stipulorem, jf. Rt. 1992 side 1105 (s. 1108):

”Den kontraktsbestemmelse en her står overfor, er ikke helt klar. Ordlyden kan forstås på ulike måter, og begge parter kan påberope reelle hensyn for sin fortolkning. Bestemmelsen er en del av NSBs standard kontraktsgrunnlag, og det tolkningsprinsipp at uklarhet i en avtalebestemmelse skal fortolkes mot den som burde uttrykt seg klarere, kommer inn her, uten at dette har hatt avgjørende betydning for mitt standpunkt”.

Risikobetraktningen om at man normalt selv må bære risiko for at egne forutsetninger ikke kommer frem i avtalegrunnlaget, kommer ganske klart frem i Rt. 1979 s. 676 (Bergensmeieriet): «Det vises i denne sammenheng også til at tilføyelsen om regulering etter pengeverdien ble tatt inn etter forslag fra Odfjells juridiske konsulent. Dersom Odfjell ønsket en regulering på grunnlag av tomteverdien, burde de sørget for at dette punkt ble klargjort under kontraktsforhandlingene.»

Uklarhetsregelen får imidlertid normalt kun gjennomslag dersom den ene part har forfattet det omtvistede vilkår relativt selvstendig. Dersom avtalens ordlyd er gjenstand for felles forhandlinger og ”tautrekking,” vil man ofte komme til at begge parter er ansvarlige for utformingen, selv om den ene parten har ført den i pennen, jf.

Imidlertid får uklarhetsregelen også betydning for den som har skrevet vilkårene på vegne av en part og som identifiseres med vedkommende part, eksempelvis advokat, rådgiver mv., jf. Rt.1960 s.848 (s.851)

“Og i tvilstilfelle må man i hvert fall falle tilbake på det tolkningsprinsipp at en avtale bør tolkes mot den som burde ha talt tydeligere – her den svenske ingeniør Gregor som var disponent i det interesserte bergverksselskap, førte avtalen i pennen og sikkerlig hadde den største kyndighet når det gjaldt kontrakter av denne art”.

I avtaleloven § 37 nr. 3 er regelen nedfelt i forhold til standardvilkår til fordel for forbruker:

”Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren”.

Et annet eksempel på bruk av uklarhetsregelen finnes i Rt. 1992 s. 1171 (s. 1178):

”Det er likevel momenter som kan tale for at man fra Cs side ikke hadde forutsatt at partene allerede på dette tidspunkt skulle inngå en bindende kjøpsavtale. Det avgjørende er imidlertid etter min mening at de ankede parter under de foreliggende omstendigheter hadde rimelig grunn til å forstå Cs brev som et bindende tilbud om kjøp av tomten. Jeg minner i den forbindelse om at det ellers ikke hadde vært nødvendig at brevet var undertegnet av Cs administerende direktør. Dersom det bare var meningen å bekrefte en opsjonsavtale, burde som nevnt C ha formulert dette på en klarere måte”.

2. Minimumsregelen

Minimumsregelen går ut på at det har formodningen mot seg at partene har forpliktet seg til mer enn det som mimum fremgår av avtalen. Partene vil normalt ikke påta seg forpliktelser utover det som minimum kan anses vedtatt. Minimumsregelen går således ut på at man velger det minst inngripende og minst forpliktende tolkingsresultat, i forhold til et omstridt avtalevilkår. Minimumsregelen vil da normalt komme den som skal levere en ytelse (penger, ting, tjeneste mv.) i forhold til vilkåret (debitor) til gode.

Eksempel på minimumsregelen fra rettspraksis, har vi i Rt. 1930 s. 799:

”Efter de almindelige fortolkningsregler om presumsjon for den minst byrdefulle forpliktelse og om kravet til klarhet i uttrykksmåte fra den side, som vil ha det mere verdifulle, maa dette i særlig grad antas at gjelde, hvor det her er hjemstedsvaren som er den minst verdifulle.”

Et annet eksempel er fra Rt. 1929 s. 1106 (s. 1106):

”Den uklarhet og tvil som fru Petersens depositoerklæring av 3 mai 1922 efterlater med hensyn til rekkevidden av hennes forpliktelse, finnes at maatte gaa ut over den som paastaar et videregaaende ansvar enn det som med sikkerhet kan utledes av dokumentet eller sakens øvrige oplysninger – jfr. høiesterettsdom i Rt-1924-742”.

3. Tekniske normalløsninger

Utgangspunktet er at alle utsagn i et avtaledokument er del av avtalen, så langt de passer sammen. Ved intern motstrid mellom flere utsagn innenfor samme dokument, er det enkelte tekniske normalløsninger som etter rettspraksis velges for å avgjøre hvilke utsagn som skal gis forrang i dokumentet.

1. Brødtekst går foran overskrift ved motstrid 2. Rettelser/tilføyelser går foran opprinnelig tekst ved motstrid 3. Håndskrevet tekst går foran trykket tekst 4. Individuelle og spesielle vilkår går foran generelle vilkår ved motstrid

Et eksempel fra rettspraksis om at individuelle vilkår går foran generelle vilkår ved motstrid, har vi i Rt. 1978 s. 1157:

«Som begrunnelse for at kravene ikke ble betalt punktlig har Jacobsen blant annet anført at de lå under det minimum på 5 % av kontraktssummen – opprinnelig vel 1 million kroner – som var fastsatt i et dokument betegnet «kontraktsbestemmelser», som er vedheftet selve kontrakten. Selve kontrakten inneholder imidlertid en bestemmelse om at avdragskravene skulle være på minst kr. 10.000,-, og den sistnevnte bestemmelse må etter mitt skjønn gå foran den bestemmelsen Jacobsen henviser til.»

Hvis det er mostrid mellom tekst som er forfattet til samme tid og som er på samme ”nivå,” må motstriden løses gjennom vanlig kontekstuell fortolkning, eventuelt gjennom fortolkning i vid fostand. Disse tekniske reglene er dessuten bare et utgangspunkt, og det må alltid vurderes konkret hva partene har ment. Man kan således for eksempel godt komme til at opprinnelig tekst skal gå foran rettet, dersom man finner at rettelsene ikke var avtalt.