Systeminnrettet og kontekstuell fortolkning

Dersom avtalepartene er uenige om enkelte vilkår i kontrakten, kan andre avtalevilkår og formålet med avtalen gi veiledning for hva partene må ha ment i forhold til den omstridte fortolkning av enkeltvilkår. Man foretar da en såkalt kontekstuell fortolkning, der man fortolker de vilkår partene er uenige om i sammenheng med øvrige bestemmelser og eventuelt formålet med kontrakten. Etter UNIDROIT-prinsippene art. 4.4 følger at “Terms and expressions shall be interpreted in the light of the whole contract or statement in which they appear”.

Kontekstuell fortolkning kan foretas både ved fortolkning av avtalens ordlyd (i snever forstand) eller i sammenheng med andre omstendigheter rundt avtalen (tolking i vid forstand). Et eksempel på at enkeltbestemmelser i avtalen ble sett i sammenheng er gitt i Rt. 1990 s. 626 (s. 631):

”Etter min mening er kontraktens punkt F lite heldig utformet, slik at det har liten hensikt å foreta en isolert tolking av ordlyden i hver enkelt setning for å finne en naturlig sammenheng mellom de forskjellige utsagn klausulen inneholder. Ut fra en slik tolking av ordlyden alene synes det ikke mulig å komme frem til en entydig mening. Illustrerende er det i så måte at partene gjennom sin ordtolking av avtalen prinsipalt har kommet frem til standpunkter som ikke lar seg forene med en naturlig forståelse av andre deler av klausulen. Jeg finner det naturlig å ta utgangspunkt i første punktum i klausul F som etter min mening fremtrer som den sentrale bestemmelse. Denne må forstås slik at leieren har en fortrinnsrett til fortsatt leie, men da på «ellers like vilkår». At klausulen er slik å forstå, bestyrkes av formuleringen i den foregående klausul E”.

Et annet eksempel på kontekstuell fortolkning der vilkår fortolkes i sammenheng mot hverandre for å finne frem til meningen, har vi i Rt. 1971 s. 144 (s. 146):

”Og når man sammenholder kontraktens punkt 2 med punkt 8 b), som gir Aluh rett til å si opp kontrakten hvis det i punkt 2 nevnte minstesalg ikke oppnås, ligger det nærmest å oppfatte bestemmelsen i punkt 2 bare som en målsetting som – hvis målet ikke nås – gir rett til oppsigelse. Et garantert minstesalg pr. år lar seg også vanskelig forene med den rett Bærums Verk hadde til når som helst å si opp avtalen med 3 måneders varsel dersom verket ikke lenger var interessert i vinduet. Heller ikke bestemmelsen i punkt 6 om en gradert pris etter kvantum har god sammenheng med et garantert minstekjøp pr. år. Den naturlige forståelse av punkt 2 sett i sammenheng med kontraktens øvrige bestemmelser er da – etter min oppfatning – den at det ikke handles om en garanti, men om en målsetting når det nevnes et bestemt minstekvantum pr. år”.

Man kan ved tolking også foreta en såkalt systeminnrettet tolkning, der man for eksempel legger vekt på hvilket tolkingsresultat som best harmonerer med kontraktens formål eller hensynet til omsetningslivet. Etter UNIDROIT-prinsippene 4.3 (d) skal det også i fortolkningen legges vekt på “the nature and purpose of the contract”. Systeminnrettet fortolkning benyttes både ved tolking i vid forstand og i snever forstand når man bare forholder seg til kontraktens ordlyd, og som oftest da kontekstuelt i sammenheng med andre bestemmelser i kontrakten og kontraktens formål.

I teorien har man gjerne vist til tre måter å tolke på (tolkingsstiler), der man vektlegger enten partenes vilje (intensjon), fortolkning i samsvar med bakgrunnsretten eller risikobetrakninger, der man lar risiko gå utover en part som ikke har sørget for å sikre egne interesser.

Høyesterett benytter gjerne også normative betraktninger (culpa) som kan inneholde elementer av sanksjon i forhold til uklarhet ved å la eventuell naiv eller klanderverdig opptreden hos en av partene ut fra egne subjektive forutsetninger gå utover denne i fortolkningen, jf. Rt. 1983 s. 716 (GI-dommen/Reksten s. 728 og 729):

”Det kan etter dette vanskelig legges til grunn at Johan Reksten har gått ut fra at GI ikke hadde rettslig adgang til å gjøre garantien gjeldende etter sin ordlyd, og under enhver omstendighet kan han ikke ha vært i aktsom god tro for så vidt. Som jeg alt har fremholdt, er de skriftlige dokumenter klare. Jeg peker videre på at Johan Reksten er en erfaren forretningsmann, vel kjent med garantier og ansvarsforhold”.

Ved systeminnrettet fortolkning vil det såkalte operasjonshensynet stå sentralt, der man forsøker å finne frem til en fortolkning som gjør kontrakten operativ, det vil si fungerende for begge parter. Kontraktens formål og sentrale bestemmelser vil ofte stå sentralt i forhold til å finne ut av hva slags funksjon kontrakten er ment å ha, og så velger man den fortolkning som best sørger for at kontraktens funksjon ivaretas på en god måte for begge parter, jf. Rt. 1990 s. 626 (s. 630 og 631):

“Etter min mening er kontraktens punkt F lite heldig utformet, slik at det har liten hensikt å foreta en isolert tolking av ordlyden i hver enkelt setning for å finne en naturlig sammenheng mellom de forskjellige utsagn klausulen inneholder. Ut fra en slik tolking av ordlyden alene synes det ikke mulig å komme frem til en entydig mening. Illustrerende er det i så måte at partene gjennom sin ordtolking av avtalen prinsipalt har kommet frem til standpunkter som ikke lar seg forene med en naturlig forståelse av andre deler av klausulen. Jeg finner det naturlig å ta utgangspunkt i første punktum i klausul F som etter min mening fremtrer som den sentrale bestemmelse. Denne må forstås slik at leieren har en fortrinnsrett til fortsatt leie, men da på «ellers like vilkår». At klausulen er slik å forstå, bestyrkes av formuleringen i den foregående klausul E. Min forståelse av klausulen støttes også av reelle hensyn. Det ligger i selve avtalesituasjonen at forutsetningen var å sikre en langsiktig drift, forutsatt at denne kunne bli lønnsom. I bergverksforhold av denne art er det ofte tale om betydelige investeringer, slik som i vår sak, og også om opparbeidelse av markeder over lang tid. Når det som her er tale om en så langsiktig avtaleperiode som 25 år med rett til fornyelse, må det være adgang for gruneieren til å forhandle om vilkårene ved fornyelse. Det er særlig vederlagets størrelse som må representere den helt sentrale interesse for grunneieren. Forhandlinger på fornyelsestidspunktet vil være den eneste muligheten grunneieren har for oppjustering av vederlaget på annen måte enn gjennom den indeksklausul kontrakten inneholder. Normalt vil dette skje ved at grunneieren skaffer et reelt tilbud fra tredjemann om å overta rettighetene som den opprinnelige leier da kan kreve å tre inn i. Men så løs som klausulen er i sin utforming, må den etter min mening også forstås slik at grunneieren direkte kan kreve forhandlinger med leieren for å få tilpasset den fornyede kontrakt til det som nå kan anses å være markedets alminnelige vilkår. Det ligger i det jeg allerede har sagt, at de uklare bestemmelsene i klausul F om grunneierens oppsigelsesrett ikke kan slå igjennom leierens rett til å kreve fornyelse av avtalen. Iallfall må dette gjelde når fortsatt drift er aktuelt, og dette er tilfellet i vår sak.”.

Et annet eksempel på at formålet med kontrakten og dens tiltenkte funksjon ofte tillegges vekt, har vi i Rt. 1980 s. 610 (s. 618):

”Av kontraktens ordlyd kan man ikke utlede noe sikkert svar på dette spørsmål. Etter min oppfatning trekker dog utformingen av avtalen i den retning at kommunen og ikke entreprenøren skulle bære risikoen for at Pippi som prosjekt ikke ble nektet belåning av miljømessige grunner”.

Formålet med kontrakten var også sentralt for tolkningsløsningen i Rt.1984 s. 44 (s. 49):

“Jeg er imidlertid på samme måte som lagmannsretten kommet til at klausulen i leieavtalens punkt 7 « om rett til ny leiekontrakt for 2 perioder à hver 5 år » må forstås slik at det da skulle inngås ny leiekontrakt etter nye forhandlinger. Gyldigheten av nye vilkår ville leietageren eventuelt kunne få prøvd ved søksmål med hjemmel i husleieloven § 35. Den forståelse av klausulen som jeg her har lagt til grunn, er etter min mening best forenlig med ordlyden. I forhold til punkt 5 i « Håndgivelsen » innebærer punkt 7 i leiekontrakten en klargjøring som jeg antar at utleierens representant har ønsket å markere, som uttrykk for det han må ha ment partene var nådd frem til i sine forhandlinger. Jeg minner om at leietagerens første utspill uttrykkelig gjaldt tilbud om leieregulering etter første tiårsperiode. I senere tilbud har det riktignok ikke vært tatt med, men det er heller ikke presisert at leietiden skulle være i alt 20 år på uendrede vilkår – noe det hadde vært grunn til å si fra om”.