Harmonisering i samsvar med annen rett

Domstolene vil normalt søke å finne en fortolkning som samsvarer med ulovsfestet bakgrunnsrett, lover, sedvane, kutyme og annen praksis, der ordlyden åpner for flere fortolkninger. Partene har normalt avtalefrihet når det ikke finnes preseptoriske bestemmelser, og partene kan derfor uttrykkelig avtale andre løsninger enn det som følger av ulovsfestet bakgrunnsrett, lover, sedvane, kutyme og annen praksis. Harmonisering og utfylling av avtalen med annen rett og praksis, kan dermed bare skje der avtalen er uklar, taus eller intetsigende.

Man vil derfor forsøke å finne løsninger i samsvar med kontraktslovgivningen, der partene ikke klart nok har disponert annerledes enn lovens regel. En fortolkning som harmoniseres med bakgrunnsrett kontraktslover, sedvane, kutyme og annen praksis sikrer over det store og hele forutberegnelighet og rettsenhet. Særlig innenfor forretningslivet er handelsbruk, sedvane og praksis viktig, og forutsettes kjent mellom partene.

Kutyme, sedvane og praksis

I avtaleloven § 1 er det forutsatt at avtaleloven kap. I bare kommer til anvendelse, hvis ikke andet følger av retshandlen eller av handelsbruk eller anden sedvane. Bestemmelsen er relevant i forhold til avtaleinngåelse som ikke skjer etter avtalelovens system, men vil naturlig nok også være relevant ved avtalefortolkningen, ettersom handelsbruk (kutyme), sedvane og praksis etter bestemmelsen kan bli rettsstiftende sammen med de dispositive utsagn.

Etter UNIDROIT-prinsippene art. 4.3 f) kan man legge vekt på “usages” som er en fellesbetegnelse på enhver praksis, handelsbruk og sedvane i fortolkningen av avtalen, som kan betegnes som vanlig. Det som er vanlig praksis innenfor en spesifikk bransje eller generelt i forretningslivet, vil derfor kunne legges til grunn i fortolkningen, idet det forutsettes at partene opptrer i samsvar med det som er vanlig i forretningslivet, dersom det ikke klart fremkommer at en annen løsning er valgt gjennom avtalens ordlyd.

Hvor kontraktens ordlyd er uklar, vil kutyme, sedvane og praksis på området spille inn ved tolkingen av kontrakten. Slik at hva som er normal praksis på vedkommende område, vil være avgjørende for tolkningen, jf. Rt. 2003 s. 134 (avsnitt 37):

”Det standpunkt som banken her gjør gjeldende, har etter mitt syn heller ikke støtte i kontraktspraksis. Mitt hovedinntrykk av dokumentasjonen og forklaringene om denne praksis, er at inkassoselskapene i slike tilfeller har fått dekket sine utgifter og et mindre salær for arbeidet med de tilbakeleverte sakene”.

Og avsnitt 38:

”Det er etter mitt syn mer nærliggende å fastsette et vederlag for selve det arbeid som Case har hatt med de overvåkingssakene som er blitt tatt tilbake. I så fall må selskapet i tillegg få dekket de utleggene det har hatt med disse sakene. Dette er – som jeg har redegjort for – også i samsvar med de bestemmelser som i dag ofte tas inn i overvåkingskontraktene for å regulere tilfeller hvor oppdraget trekkes tilbake. Det er som nevnt også en viss praksis i denne retning når spørsmålet ikke har vært regulert i avtalen”.

Også motpartens praksis med andre kontraktspartnere vil kunne gi veiledning for hvordan en avtale skal forstås ved uenighet, jf. Rt. 1997 s. 160 (Dale-dommen s. 165):

“Dale har vist til at NORI-avtalen var helt spesiell og at bedriften ellers har praktisert engangsvederlag, som var den dominerende oppgjørsform i bransjen. Jeg er ikke enig i at denne avtalen er uten betydning for saken. Det forhold at bedriften ved nettopp de to foregående designkonkurransene hadde ytet produksjonsvederlag i tillegg til honorar for selve vinnerdesignet, mener jeg må ha betydning som bakgrunnsmateriale for vurdering av invitasjonen”.

I Rt.1972 s. 1112 (s. 1116) ble det lagt vekt på en alminnelig oppfatning i et sameie om at en eiendomsrett hørte sammen med beiterett:

“Jeg legger vesentlig vekt på at det i de aller fleste tilfelle hvor parseller er skilt ut fra andre bruk i Bolstad og Heltne med rettigheter i stølssameiet, har det vært ansett som andel i eierretten, slik at parsellene har fått andel i sameiets « elvepenger » for så vidt det ikke var gjort uttrykkelig unntak for denne rett. Jeg ser dette som uttrykk for at det var en alminnelig oppfatning at eiendomsretten i sameiet fulgte med beiteretten om ikke annet var avtalt”.

Et annet eksempel hvor Høyesterett bygget avgjørelsen på betraktninger om hva som er normal praksis på området er Rt. 1989 s. 79 (side 85), der Høyesterett bygget på hva som ville vært normalløsningen i praksis i et tilfelle der avtalen var uklar og ufullstendig:

”Den uklarhet og ufullstendighet som preger avtalen, taler etter min (rettens) mening ikke på avgjørende måte for en snever forståelse. Generelt sett vil det ofte være grunn til å oppfatte en rett til å oppføre bolighus slik at den også innbefatter rett til en passende arrondert tomt. Og en slik betraktning har etter min mening gode grunner for seg i det foreliggende tilfelle.”

Tolking i samsvar med lovverk og ulovfestet rett

Et annet tolkningsprinsipp man benytter i kontraktsretten er lovkonform tolking, der man fortolker avtalen i samsvar med deklaratorisk rett så langt som mulig, dersom partene ikke uttrykkelig har fraveket en fravikelig regel. Som nevnt nedenfor vil bakgrunnsretten komme inn som utfyllende bestemmelser i avtalen, der avtalen er taus, ufullstendig eller intetsigende., jf. Rt.2003 s.134 (avsnitt 33):

”Det følger etter mitt syn av generelle kontraktsrettslige prinsipper at langvarige oppdragsavtaler av denne karakter kan bringes til opphør for pågående oppdrag. Dette er også entydig lagt til grunn i kontraktspraksis. Jeg mener at oppdragsgiveren i et tilfelle som det foreliggende må ha en generell adgang til å bringe avtaleforholdet til opphør, og at det må kreves en særskilt begrunnelse for at en slik adgang ikke foreligger. At banken i og for seg var berettiget til dette, har heller ikke Case bestridt. valgte Høyesterett nettopp en løsning som samsvarte med bakgrunnsretten”.

Det vil normalt legges til grunn en formodning for at avtalen er i samsvar med bakgrunnsretten etter ulovfestet rett, jf. Rt. 1979 s. 1099:

«Jeg legger som utgangspunkt til grunn at en ordning av eiendomsretten til sjøgrunnen som avviker fra det normale, i dette tilfelle midtlinjeprinsippet, må ha støtte i en klar avtale eller bygge på forutsetninger som var kjent for begge parter.»

Et eksempel på at en avtales vilkår ble fortolket i samsvar med bakgrunnsretten, har vi i Rt.1978 s. 702 (s. 708):

”Utgangspunktet ved suppleringen må etter min oppfatning være at NHK plikter å betale det Christiansen forlanger såfremt hans krav ikke må anses å være ubillig. For kjøpsrettens område er prinsippet kommet til uttrykk i kjøpslovens § 5. Jeg mener at prinsippet også må ha gyldighet der en unyansert avtale skapt ved passivitet fra den ene parts side, trenger å fylles ut”.

Imidlertid vil tolking i samsvar med fravikelig lovverk, kun skje når avtalen er uklar. Partene kan så lenge lovbestemmelsene ikke er ufravikelige, avtale andre løsninger som vil kunne anses som avtalt, dersom de klart kommer frem. Et eksempel på aksept for at partene klart kan fravike normalløsningen etter fravikelig lovregulering, dersom avtalen er klar nok, har vi i Rt. 2005 s. 1202 (avsnitt 34):

”I vår sak « blir festeavtalen straks å ta opp til ny vurdering » dersom prisforskriften oppheves. Det er med andre ord avtalen som hjemler en regulering av festeavgiften « straks ». Jeg kan derfor ikke se at overgangsbestemmelsen skulle ha noen betydning for tidspunktet for den reguleringen som her er avtalt”.

Ved ufravikelige regler, må den avtalte regel erstattes med den lovbestemte ufravikelige (preseptoriske) regel.

Lojalitetsprinsippet

Lojalitetsplikten i avtale- og kontraktsforhold er et generelt overordnet prinsipp, som går ut på at partene før, under og til en viss grad etter kontraktsforholdet plikter å opptre noenlunde lojalt i forhold til hverandre og ikke i urimelig grad undergrave den annen parts interesser i kontraktsforholdet, som følge av den tillit som partene har vist hverandre ved å inngå juridisk bindende avtale med hverandre. I forhold til avtaleretten innebærer prinsippet at partene ved avtaleinngåelsen innenfor visse grenser må vareta hverandres interesser gjennom blant annet en gjensidig opplysnings- , undersøkelses- og underretningsplikt.

Den ene part vil lettere kunne ha en beskyttelsesverdig forventning, dersom den andre part ikke har opptrådt lojalt eller aktsomt i avtaleforholdet, og at parten ikke har opptrådt lojalt har virket inn på forventningen/avtalen. Domstolene vil ved uklarhet velge en fortolkning som gir en rimelig balanse mellom partene, slik at avtalen tar tilbørlig hensyn til begge parter, jf. Rt. 2005 s. 268 (avsnitt 55):

”Jeg viser særlig til at i dommen fra 1970 la flertallet ikke ubetydelig vekt på at det var stor fare for at produksjonen ellers ville ha blitt nedlagt eller overdratt til andre av økonomiske grunner, og at avtalemotparten på avtaletidspunktet kjente til at bedriften hadde store økonomiske problemer og at kontrakten ut fra dette kunne vise seg usikker. I senere avgjørelser har dessuten hensynet til partenes gjensidige lojalitet i kontraktsforhold blitt tillagt økende vekt, jf. bl.a. Rt-1988-1078 på side 1084. Jeg viser også til Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2003, side 73”.