Tvang

Ved vold og trusler vil løftegiver ikke avgi sitt løfte som et uttrykk for hans vilje, siden løftegiver avgir sitt løfte for å unngå vold eller annet ubehag. Norsk rettsorden godtar derfor ikke løfter som er frembragt gjennom vold eller trusler, jf. avtaleloven § 28.

”§ 28. Er en viljeserklæring retsstridig fremtvunget ved vold mot person eller ved trusler, som fremkalder grundet frygt for nogens liv eller helbred, binder den ikke den, som har avgit den.

Er det tredjemand, som har fremtvunget viljeserklæringen, og var den anden part i god tro, maa den tvungne, hvis han vil paaberope tvangen, gi ham meddelelse om det uten ugrundet ophold, efterat tvangen er forbi. Ellers er han bundet ved erklæringen”.

Avtaleloven § 28 reguleres såkalt grov tvang som er en sterk ugyldighetsgrunn, hvilket innebærer at selv om en tredjemann er i god tro om løftet og ikke har grunn til å tro at løftet skyldes grov tvang mv., kan ikke tredjemann vinne rett uansett når løftet er gitt under grov tvang, jf. Ot. prp. nr. 63 (1917) s. 67:

”Naar man ad fortolknings vei utvider reglerne om tvang, møter imidlertid en betenkelighet. Lovbokens regler forstaaes nemlig derhen, at viljeserklæringen blir ugyldig, ikke bare naar det er mottageren som har brukt tvang og derved fremkaldt den, men ogsaa naar tvangen er øvet av en tredjemand, selv om mottageren av viljeserklæringen var i god tro. Endvidere antages det at tvangsindsigelsen kan gjøres gjældende ikke bare mot den anden part, men ogsaa mot hans sukcessorer, uten hensyn til om de er i god eller ond tro. At tvangsindsigelsen paa denne maate virker in rem, har gode grunde, naar det bare er den voldsomme tvang som omfattes av reglen. Saadan tvang, f.eks. røveri, bør nemlig i denne henseende likestilles med vold; om en mand truer en anden til at levere fra sig sit ur, eller om han river det fra ham, bør i formueretslig henseende komme ut paa ett – i begge tilfælde bør den som har maattet gi slip paa uret, kunne vindicere det fra godtroende tredjemand. Forsøkte man en sondring, vilde man komme op i store bevisvanskeliglieter og avgjørelsen vilde ofte bli ganske vilkaarlig. Anderledes derimot, naar det gjælder de former for tvang som lovboken ikke tok hensyn til, men som man i nutiden først og fremst maa ta sigte paa – utpresningerne i alle deres former. I disse tilfælde er det ikke rimelig at tvangsindsigelsen skal virke in rem; det er nok, at den virker in personam, se Platou l. c. side 294 note 9 og side 297-98. Ut fra disse betragtninger har utkastet, som før (side 19) nævnt, opstillet to sæt regler om tvang. I § 29 har man git regler om den tvang lovboken taler om, altsaa den voldsomme tvang, og har paa samme maate som lovboken latt denne tvang, selv om den er øvet av tredjemand, medføre ugyldighet, uten hensyn til om mottageren av viljeserklæringen var i god tro. I § 30 har man git regler for de mindre voldsomme former for tvang, som lovboken ikke hadde tænkt paa, men for deres vedkommende opstiller man en mildere ugyldighetsregel – her kan tvang som er øvet av tredjemand ikke paaberopes overfor den anden part, medmindre han var i ond tro”.

Annen tvang reguleres av avtaleloven § 29, der en godtroende løftemottaker kan vinne rett etter løftet.

”§ 29. Er en viljeserklæring retsstridig fremkaldt ved anden tvang end den, som er nævnt i § 28, binder den ikke den, som har avgit den, dersom den anden part enten selv har utøvet tvangen eller kjendte til eller burde ha kjendt til, at viljeserklæringen retsstridig var fremtvunget av en tredjemand”.

Annen tvang vil være mindre voldsom tvang enn den rene volden og alvorlige trusler som forutsettes for at det skal foreligge tvang etter avtaleloven § 28. Det er en totalvurdering av situasjonen og spesielt grovheten og alvorligheten i situasjonen, som vil være avgjørende for om man står overfor et tilfelle av grov tvang eller annen tvang. Annen tvang er en svak ugyldighetsgrunn, mens grov tvang etter avtaleloven § 28 vil stå seg også overfor en tredjemann som er i god tro, jf. Ot. prp. nr. 63 (1917) s. 66:

”I almindelighet maa det antages at ugyldigheten altid kan gjøres gjældende mot ondtroende tredjemand. Er tredjemand derimot i god tro, stiller saken sig anderledes. I de tilfælde, da ugyldighetsgrunden virker overfor den anden part uten hensyn til om han er i god tro (§ 29), maa det antages at den ogsaa virker overfor senere godtroende erhververe. Den som ved voldsom tvang er tvunget til at avstaa en ting, kan saaledes vindicere den fra hvemsomhelst, se bemerkningerne til § 29. I almindelighet virker imidlertid ugyldighetsgrundene bare, naar den anden part selv har gjort sig skyldig i det forhold som betinger ugyldigheten eller kjender eller bør kjende det. I disse tilfælde antages det at vindikation ikke kan finde, sted fra godtroende erhverver, forsaavidt fast gods eller løsøre angaar. Her beskyttes nemlig tredjemand gjennem godtroenhetserhverv, og det samme er tilfældet, hvis han har faat overdraget et negotiabelt dokument, se forordningen av 9de februar 1798. Hvorledes tredjemands stilling er ved mundtlige fordringer er omtvistet”.

I annet ledd er det en reklamasjonsregel dersom det er en annen enn løftemottaker (tredjeperson), for eksempel løftemottakers kjæreste, som står bak volden eller truslene. Den truede løftegiver må der gi løftemottaker meddelelse uten ugrunnet opphold, straks tvangssituasjonen er opphørt. Når tvangssituasjonen opphører må vurderes konkret, og kan i prinsippet vare i flere måneder mv.

Trussel om uriktig anmeldelse vil også omfattes av avtaleloven § 29, jf. Rt. 1977 s. 608 (s. 614):

”Innledningsvis bemerker jeg at det er antatt at en trusel om anmeldelse bare er rettmessig i forhold til avtaleloven § 29, dersom forholdet virkelig er straffbart, jfr. Arnholm: Privatrett II side 299. Lagmannsretten har antatt at Johnsen ved sine uberettigede disposisjoner over salgsbeløpene gjorde seg skyldig i underslag overfor KK. Jeg finner etter omstendighetene det ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmål, men nevner at det kan reises tvil om salgsbeløpene etter den foreliggende avtale mellom KK og NGT egentlig kunne sies å være innfordret av Johnsen på vegne av KK eller betrodd ham av dette selskap, jfr. straffelovens § 255.”.