Feilskrift og forvansking

Dersom en avtale eller et gaveløfte har fått et annet innhold, eller er blitt til som følge av ”feilskrift eller anden lignende feiltagelse,” kan avtalen/løftet kjennes ugyldig, dersom løftemottaker ” indsaa eller burde indse, at der forelaa en feiltagelse,” jf. avtaleloven § 32 første ledd.

”§ 32. Den, der har avgit en viljeserklæring, som ved feilskrift eller anden lignende feiltagelse fra hans side har faat et andet indhold end tilsigtet, er ikke bundet ved erklæringens indhold, hvis den, til hvem erklæringen er avgit, indsaa eller burde indse, at der forelaa en feiltagelse. Er en viljeserklæring forvansket ved feiltelegrafering, blir den, som har avgit den, ikke bundet ved erklæringen i den skikkelse, den er kommet frem. Det samme gjælder, hvis en mundtlig viljeserklæring, som sendes ved bud, blir bragt frem i forvansket skikkelse. Er forvanskningen foranlediget ved skyld fra avsenderens side, pligter han at erstatte mottageren det ved feilen forvoldte tap. Er avsenderen blit vitende om forvanskningen, og vil han paaberope den, skal han uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse om det. Gir han ikke slik meddelelse, gjælder erklæringen som den er kommet frem, hvis ikke den anden part kjendte eller burde ha kjendt forvanskningen”.

Ugyldighet vil ikke skje dersom løftemottaker var i aktsom god tro, og regelen er således en svak ugyldighetsgrunn. Løftemottaker må ha skjønt eller burde ha skjønt at løftegiver ikke kunne eller ville avgi et slikt løfte, for at avtalen/løftet skal bli ugyldig. Om løftemottaker var i aktsom god tro må bero på en konkret vurdering, der man tar hensyn til blant annet størrelsen på ytelsen til løftegivers løfte, om løftemottakers motytelse sto i rimelig forhold til løftet, om utsagnet var uvanlig, om løftesituasjonen fremsto som uvanlig i lys av det uriktige løftet mv. Man forventer her at løftemottaker utviser normal aktsomhet utfra det om normalt forutsettes kjent innenfor vedkommende livs. og bransjeområde og transaksjonstype. Tidspunktet for den aktsomt gode tro må foreligge ved løftets avgivelse. Dersom løftemottaker senere er blitt kjent med feilen, spiller ikke det noen rolle dersom han ikke burde ha vært kjent med feilen ved avtaleinngåelsen/løfteavgivelsen.

Annet og tredje ledd gjelder såkalt forvanskning, som skyldes når en tredjepart gjennom feil ved inntasting o.l. har gitt avtalen forbindtlighet eller et annet innhold enn det løfteavgiver ga uttrykk for. Forvansksning skyldes således en feil fra den tredjepart som videreformidler budskapet på vegne av avtalepartene (ikke fullmektig). Ved forvanskning følger av annet og tredje ledd at avgiver ikke blir ansvarlig eller bundet til avtale som skyldes at en tredjeperson har begått en feil under videreformidlingen av løftet. Fjerde ledd fatslår da at tredjeparten blir erstatningsansvarlig for avtalepartenes tap ved utvist skyld.

I femte ledd er det en reklamasjonsregel for avsender (løfteavgiver) overfor løftemottaker som inntrer straks avsender er blitt klar over forvanskningen. Dersom ikke løfteavgiver reklamerer ”uten ugrunnet opphold” vil avtalen likevel bli bindende, med mindre løftemottaker ikke befant seg i aktsom god tro.

Saker fra rettspraksis omfatter blant annet dommer i Rt. 2003 s. 1531, Rt. 1953 s. 667, Rt. 1953 s. 581, Rt. 1930 s. 642, Rt. 1925 s. 759 og Rt. 1928 s. 716.