Avtale avgitt på skrømt

Avtaler som er skrømtet, det vil si gitt uten å ha ment å ha noen binding mellom partene, kan likevel bli bindende overfor tredjemann, dersom den overdras eller fremtrer som reell utad.

Skrømtede avtaler omfatter eksempelvis avtaler som inngås som et eksempel eller som tull, men vil i praksis dreie seg om såkalte proformarettshandler der partene foregir at det eksisterer en avtale, eller at det foreligger en annen avtale enn den som fremtrer utad. Hovedregelen er at det simulerte forhold er ugyldig, og det underliggende (virkelige) forhold gyldig.

Hensynet til omsetningslivet tilsier imidlertid at en tredjemann som i god tro har ervervet rett etter en proformaavtale gjennom overdragelse, bør få holde seg til den inngåtte avtale. Avtaleloven § 34 slår derfor fast at dersom tredjemann i aktsom god tro inngår avtale med noen som står som rettighetshaver proforma, kan det ikke gjøres gjeldende overfor ham at rettshandelen var avgitt på skrømt/med grunnlag i en skrømtet avtale:

”§ 34. Er en skriftlig viljeserklæring avgit paa skrømt, og har mottageren overdrat ret efter den til en tredjemand, som var i god tro, kan det ikke overfor ham gjøres gjældende, at erklæringen var skrømtet”.

I Rt. 2006 s. 213 la Høyesteretts kjæremålsutvalg følgende til grunn i forhold til om godtroende salgspanthaver vant rett overfor en salgspantavtale som var skrømtet/ikke reell:

”Når det gjelder tolkingen av avtaleloven § 34 – hvorvidt det kan gjøres gjeldende overfor salgspanthaveren at avtalen var skrømtet – trekker lagmannsretten frem reelle hensyn som kan tale for å avskjære innsigelsen til fordel for godtroende salgspanthaver, og viser i denne forbindelse til drøftelser i juridisk litteratur. Deretter slår lagmannsretten fast, blant annet under henvisning til Skoghøy, Panteloven, 2003 side 314 og Brækhus, Omsetning og kreditt, 1994, side 107, at slikt godtroerverv må antas å være utelukket etter gjeldende rett. Denne tolkingen er korrekt”.