Om avtalerett

Avtaleretten omfatter reglene om hvordan avtaler gyldig inngås (herunder inngåelse ved fullmakt), reglene om når inngåtte avtaler blir ugyldige (rettshandler fra umyndige, svik, tvang, åpenbar urimelighet mv.), avtalesensur (justering av avtaler ut fra rimelighetsbetraktninger eller innskrenkende og utvidende fortolkning) og vanlig tolking av avtaler (hvordan skal avtalen forstås).

Avtaleretten kan avgrenses mot kontraktsretten ved at man i kontraktsretten forholder seg til partenes rettigheter og forpliktelser i en ferdig fortolket bindende avtale, og avgjør rettsvirkningen av eventuelle kontraktsbrudd. Reglene for inngåelse av avtaler, hvordan kontrakten skal forstås, spørsmålet om avtalen er gyldig inngått og spørsmålet om avtalen eventuelt er så urimelig at den ikke bør gis virkning etter sitt innhold, hører dermed inn under avtaleretten.

Typisk for en avtale er at den stifter eller endrer rettsforholdet mellom partene. Avtaler kjennetegnes ved at de er rettslig bindende, og partene vil kunne kreve avtaler gjennomført ved domstolenes hjelp, gjennom søksmål og påfølgende tvangsprosess.

Det er ingen allmenn definisjon i avtaleloven om hva en avtale er. En avtale kan muligens betegnes som rettsvirkningen av at to eller flere parter har forpliktet seg rettslig overfor hverandre gjennom sin avtalekompetanse med grunnlag i egen autonomi (selvbestemmelsesrett). En avtale foreligger således når to eller flere parter gjennom tilbud og aksept blir enige om å stifte eller endre et rettsforhold seg imellom, som med juridisk bindende virkning angir rettigheter og plikter mellom partene.

Selv når avtalen ikke lenger lar seg oppfylle rent praktisk, kan den part som ikke har fått oppfyllelse etter avtalen kreve erstatning for den økonomiske interesse han har hatt av kontrakten. Å inngå en avtale gir dermed også rettsvirkninger for partenes innrettelse etter avtalen, selv om pliktene til å oppfylle avtalen senere bortfaller på grunn av ugyldighet eller heves etter kontraktsrettslige regler. Det å søke å stifte et rettsforhold ved avtale gir således rettsvirkninger, selv om avtalen senere faller bort gjennom heving eller kjennes ugyldig.

Avtaler har som utgangspunkt kun rettsvirkning mellom partene (inter partes), men kan likevel få virkning for tredjemenn ved bruk av fullmektiger, eller dersom avtalen begunstiger tredjemenn – såkalte tredjemannsløfter. Om tredjemann kan gjøre gjeldende rettigheter etter en avtale mellom to parter, vil måtte bero på en vurdering av hvor konkret, uforbeholdent, ubetinget og forpliktende tredjemannsløftet er.

Grunnlaget for kompetansen til å inngå avtaler er den private autonomi (private selvbestemmelsesrett), som er en allmenn rett for alle oppegående myndige personer, forvaltningsorganer eller juridiske personer til selv å bestemme at man går inn i et forpliktende rettsforhold med andre parter. Det er den allmenne kompetanse parten har til å forplikte seg selv (autonom kompetanse), eller som man gjennom fullmakt har fått til å forplikte andre (heteronom kompetanse), som er grunnlaget for at man rettslig sett har adgang til å forplikte seg rettslig gjennom avtaler.

Uforpliktende avtaler der partene ikke har til hensikt å binde seg rettslig, som middagsavtaler mv., vil således ikke regnes som avtale og omfattes av avtaleretten. Imidlertid er det et prinsipp om formfrihet i avtaleretten, slik at man er bundet også dersom man gjennom muntlighet eller opptreden har tilkjennegitt at man har bundet seg rettslig gjennom avtale.

Den sentrale loven i avtaleretten er lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven). Avtaleloven inneholder regler om hvordan avtale inngås (kap. I om avslutning av avtaler), om inngåelse av avtale ved fullmakt (Kap. II om fuldmagt) og om når en avtale eller et løfte blir ansett som ugyldig (Kap. III om ugyldige viljeserklæringer).

Det er videre avtaler som faller inn under formuesrettens område som omfattes av avtaleloven, jf. avtaleloven § 41. Avtalelovens regler må således i utgangspunktet ha tilknytning til formuesgjenstander (se nærmere under avtalelovens virkeområde).

Siden mindreårige og sinnssyke antas å ikke kunne forstå rekkevidden og betydningen av å forplikte seg til en avtale, vil avtale fra mindreårige og sinnssyke som ikke anses for på egenhånd å ha autonom kompetanse, automatisk være ugyldig.

For at det skal være inngått en bindende avtale må det være fremsatt et tilbud om å inngå en avtale, som er akseptert av mottaker innen en bestemt akseptfrist. Avtale er kommet i stand når både tilbud og aksept viser at partene er enige om både å inngå en rettslig forpliktende avtale, og er enige om avtalens innhold. Det er formfrihet ved avtaler, slik at man kan inngå bindende avtaler muntlig eller gjennom handlinger, eksempelvis ved å ta en vare i butikken og betale for den. For å kunne dokumentere hva partene har ment, vil det likevel ved mer kompliserte og verdifulle avtaler alltid være hensiktsmessig å nedfelle hva partene har avtalt skriftlig. Utenom dagligdagse avtaler i den generelle husholdning bør man derfor normalt alltid nedfelle avtalen skriftlig for å kunne dokumentere hva som ble avtalt ved eventuell senere tvist.