Forsinket aksept, avslag og uoverensstemmelse

Hvis tilbudet ikke besvares innen akseptfristen, så skjer det ikke noe mer, og tilbudet blir stående uten rettsvirkning/løftevirkning. Det samme gjelder dersom tilbudet avslås, jf. avtaleloven § 5. Dersom det kommer en forsinket aksept eller er uoverensstemmelse mellom tilbud og aksept, vil aksepten være ansett som hhv. nytt tilbud eller avslag i forening med nytt tilbud, jf. avtaleloven § 4 og § 6. Akseptfristen for aksepter som på grunn av forsinkelse eller uoverensstemmelse anses for nye tilbud, vil da normalt reguleres av den legale akseptfristen etter avtaleloven § 3.

Hvis aksepten kommer for sent frem etter at akseptfristen er utløpt, anses aksepten for nytt tilbud, som mottaker kan velge å akseptere om han vil, jf. avtaleloven § 4. Hvis aksepten er forsinket vil dermed ikke bindende avtale være sluttet. Akseptanten vil således bli ansett som tilbyder i relasjon til dette tilbudet, slik at den som har fått en aksept som regnes som nytt tilbud etter avtaleloven § 4 må akseptere det nye tilbudet overfor avgiver, dersom bindende avtale skal inngås.

Ӥ 4. Kommer akcepten for sent frem, ansees den for nyt tilbud.

Dette gjælder dog ikke, hvis avsenderen av akcepten gaar ut fra, at den er kommet frem i rette tid, og tilbyderen maa forstaa dette. I saa fald skal han, hvis han ikke vil godta akcepten, uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse om det. Ellers ansees avtale for sluttet”.

Bindende avtale kan etter avtaleloven § 4 annet ledd som en unntaksregel likevel anses for å være inngått dersom avsenderen av den forsinkede aksepten går ut fra, at aksepten ”er kommet frem i rette tid, og tilbyderen maa forstaa dette”. Dersom tilbyderen har forstått at den aksepterende parten tror at aksepten er kommet frem til rett tid, så må tilbyderen ”uten ugrunnet opphold” meddele den aksepterende parten at han ikke vil godta aksepten. Dersom han ikke gir slik meddelelse vil bindende avtale være inngått, jf. Ot.prp.nr. 63 (1917) s. 30.

”Maa tilbyderen forstaa at akceptanten gaar ut fra, at akcepten er kommet frem i rette tid, har han altsaa pligt til at reklamere. Derimot behøver han ikke sige fra, hvis han maa antage at akceptanten kjender til forsinkelsen. Dette vil som regel være tilfældet, hvis han paa forhaand har underrettet ham om at akceptfristen er forløpet, uten at han har faat svar fra ham”.

Hvis mottaker avslår tilbudet “ophører det at være bindende for tilbyderen,” jf. avtaleloven § 5. Den som gir et avslag på tilbud kan dermed ikke ”ombestemme seg” og likevel takke ja etter å ha gitt avslag, selv om akseptfristen fortsatt ikke er ute.

”§ 5. Blir tilbudet avslaat, ophører det at være bindende for tilbyderen, selv om akceptfristen ikke er ute”.

Om et tilbud er avslått eller ikke, vil bero på en konkret fortolkning ut fra blant annet bransjepraksis. I forarbeidene er det nevnt at man i handelsforhold lett vil kunne anse et tilbud som avslått dersom mottaker av tilbudet begynner å forhandle om vilkår eller prutte på prisen mv., og tilbudet vil da kunne opphøre å være bindende/ha løftevirkning. Dersom tilbudet er formulert som et slags ”take it or leave it,” vil diskusjoner kunne oppfattes som avslag før akseptfristen er gått ut. Utenfor handelsforhold vil man imidlertid lettere anse at et tilbud blir stående ut akseptfristen selv ved forhandlinger/diskusjoner, jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 30:

”I handelsforhold gaar opfatningen utvetydig i den retning, at tilbudet ansees for avslaat, hvis mottageren aapner forhandlinger om at faa det forandret. Det er nemlig her en utbredt opfatning, at et tilbud uten videre forhandlinger enten maa auta-ges eller avslaaes. Forsøker den som tilbudet er rettet til, at prutte paa prisen eller iøvrig at rokke ved tilbudet, vil dette som regel ansees som avslag, hvis han ikke samtidig uttrykkelig har forbeholdt sig at tilbudet fremdeles skal staa ved kraft. Mens det saaledes er paa det rene, at man i handelsforhold er meget streng mot den som « fingrer ved » et tilbud, og som regel anser tilbudet som bortfaldt, naar forhandlinger om at faa det forandret er aapnet av mottageren, er det meget vanskelig at forme denne opfatning i bestemte lovord. Utenfor handelsforhold er opfatningen heller ikke helt den samme – her viser man ikke fuldt saa stor strenghet overfor mottageren av et tilbud”.

En aksept må for å binde tilbyderen uten videre både være rettidig, uten forbehold og ellers være i overensstemmelse med tilbudet. Dersom aksepten ikke stemmer overens med tilbudet, blir aksepten etter avtaleloven § 6 ansett som et avslag i forening med nytt tilbud. Det vil si at bindende avtale ikke inngås, med mindre det nye tilbudet aksepteres av den opprinnelige tilbyderen. Problemet oppstår hvis partene har lagt hver sin forståelse i tilbudet og aksepten, og hvor partene ikke har vært klar over uenigheten. Hvis uoverensstemmelsen skyldes feilskrift eller liknende, reguleres forholdet av avtaleloven § 34.

Man kaller gjerne en aksept som stemmer med tilbudet og binder for ”ren aksept” og en aksept som ikke stemmer og som anses for nytt tilbud for ”uren aksept” Mottilbud vil nødvendigvis være uoverensstemmende med tilbudet, og vil således reguleres av avtaleloven § 6 og regnes som avslag i forening med nytt tilbud:

”§ 6 Fremtræder svaret som akcept, men stemmer det ikke med tilbudet, ansees det for avslag i forening med nyt tilbud.

Dette gjælder dog ikke, hvis avsenderen av akcepten gaar ut fra, at den stemmer med tilbudet, og tilbyderen maa forstaa dette. I saa fald skal han, hvis han ikke vil godta akcepten, uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse om det. Ellers ansees avtale for sluttet med det indhold, akcepten har”.

Likevel vil bindende avtale kunne være inngått etter avtaleloven § 6 annet ledd som en unntaksregel dersom avsenderen av den avvikende aksepten går ut fra, at aksepten ”stemmer med tilbudet, og tilbyderen maa forstaa dette”. Dersom tilbyderen har forstått at den aksepterende parten tror at aksepten stemmer med tilbudet, så må tilbyderen ”uten ugrunnet opphold” meddele den aksepterende parten at han ikke vil godta aksepten. Dersom han ikke gir slik meddelelse vil bindende avtale være inngått. Spørsmålet om aksepten er overensstemmende med tilbudet eller ikke, vil måtte bero på en tolking av begge utsagn.

I tillegg kan det være at tilbyder og akseptant ved avtaleinngåelsen ikke skjønner at det er uoverensstemmelse mellom tilbud og aksept når avtalen inngås, såkalt ”skjult dissens”. Avtale kommer da som et utgangspunkt ikke i stand, idet tilbud og aksept ikke er samsvarende. Imidlertid dersom dissensen er av mindre betydning for avtalepartene, er det normalt ingen grunn til å la hele avtalen bortfalle, og domstolene kan da komme til at avtalen står seg med en tredje fortolkning. Om en skjult dissens skal føre til uforbindtlighet eller om avtalen skal stå seg må avgjøres etter en konkret vurdering.

Tilbyder kan normalt ikke forutsette aksept, og oppnå avtalebinding. Unntak her kan likevel være ved avtaleinngåelse som har fraveket avtalelovens system gjennom avtale, praksis eller sedvane. Imidlertid selv om tilbyder i tilbudet skriver at tilbudet anses som akseptert dersom han ikke får svar, eller tilbudet ikke forutsetter noen aksept som ved enkelte bestillinger, har tilbyder rett til å spørre (”på forespørsel”) om avtale er inngått, og hvis ikke mottaker svarer på forespørsel om han vil akseptere, er tilbyderen ubundet, jf. avtaleloven § 8:

”§ 8. Selv om tilbyderen har erklært, at han vil anse den anden parts taushet for akcept, eller det forøvrig fremgaar av forholdet, at han ikke venter uttrykkelig svar, pligter allikevel den anden part paa forespørsel at gi svar, hvis han vil akceptere tilbudet. Gjør han ikke det, er tilbyderen fri”.

Bestemmelsen får anvendelse på blant annet bestillinger til butikk og underleverandører, der man ikke forutsetter en aksept før levering, reservasjoner mv. Regelen er til for å avklare eventuell usikkerhet hos tilbyder om avtale er inngått, når tilbyderen har skrevet at aksept ikke er nødvendig, idet mottaker i prinsippet vil være ubundet av et slikt tilbud dersom han forholder seg taus. Er bestilleren usikker på om han er bundet, kan han be leverandøren om en avklaring, han vil da ikke være bundet av tilbudet dersom det ikke kommer noen aksept, jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 37:

”Det forekommer undertiden at den som avgir et tilbud, erklærer at han vil anse den anden parts taushet for akcept eller at det iøvrig fremgaar av forholdet at han ikke venter uttrykkelig svar. I det daglige liv vil det saaledes ofte hænde at man skriver til en forretning og bestiller varer til en bestemt dag, mens det fremgaar av forholdet at den som tilbudet er rettet til, ikke behøver at skrive til bestilleren og akceptere tilbudet. At den anden part under de anførte forhold ikke bindes ved sin taushet er klart. Tilbyderen er derimot selvfølgelig paa vanlig maate bundet av sit tilbud, men paa grund av den interesse han har av at faa rede paa om avtale kommer istand eller ikke, maa det antages at det bare er indtil videre at han frafalder sin ret til at kræve akcept. Det maa i ethvert tilfælde ha formodningen mot sig at han vil være bundet til evig tid uten at ha nogen adgang til at faa uvissheten løst. I henhold til disse betragtninger har komitéen opstillet bestemmelsen i §9, hvorefter den anden part paa forespørsel pligter at gi svar, hvis han vil akceptere tilbudet, og gjør han ikke det, blir tilbyderen fri”.