Avtalesensur ved avtaleslutningen

Selv om gyldighetsspørsmålet ved avtaleinngåelsen er regulert i avtalelovens alminnelige ugyldighetsregler i avtaleloven §§ 28-31 og avtaleloven § 33, vil også avtaleloven § 36 også kunne anvendes for urimelige forhold ved avtaleinngåelsen. Fordelen med å anvende avtaleloven § 36 er at den også hjemler delvis tilsidesettelse og endring av inngåtte vilkår. Ved bruk av avtalelovens alminnelige ugyldighetsregler vil rettsvirkningen kun være fullstendig ugyldighet for avtalen, mens avtaleloven § 36 vil kunne hjemle delvis ugyldighet og positiv endring av enkeltvilkår til nye vilkår.

Som nevnt vil det også kunne være gråsonetilfeller, der det vil være vanskelig å få gjennomslag for anførsler om svik, men der det er kritikkverdige forhold som medfører at en avtale bør kjennes ugyldig som urimelig. Avtaleloven § 36 kan også benyttes i situasjoner der avtaleparten ikke er syk nok til å bli definert som sinnssyk, men der forholdene mellom partene eller måten avtalen er inngått på ansees som samfunnsmessig uheldig, slik at eksistensen av avtalen i seg selv urimelig, jf. Rt. 1995 s. 1540 (Sinnssvekka kausjonist s. 1547):

”Hensett til lånets størrelse i forhold til sikkerheten i boligen og at As leilighet ble stilt som egen sikkerhet, burde Realkreditt etter min mening ha tatt kontakt med A for å få nærmere opplysninger om hennes mulighet til helt eller delvis å innfri i tilfelle mislighold, og for å klarlegge at A var kjent med lånsøkernes økonomiske forhold. Dette trekker i retning av at Realkreditt må bære risikoen for manglende undersøkelse av lånsøkernes økonomiske forhold også i forhold til realkausjonisten. I tillegg til de forhold jeg har trukket fram, må også legges vekt på den helt spesielle betydning leiligheten har for A på grunn av hennes sykdom. Jeg viser her til legeerklæringen gjengitt tidligere. Jeg nevner også at den beskyttelse A vil ha mot tvangsdekning etter dekningsloven § 2-10, vil innebære at sikkerheten i boligen i alle tilfelle vil ha noe begrenset verdi, uten at dette har noen særlig betydning for om avtalen kan underkjennes. Jeg har etter en samlet vurdering kommet til at avtalen må settes til side etter avtaleloven § 36”.

Ved ugyldighet på grunn av forhold ved avtaletidspunktet vektlegges ofte risikobetraktninger og om partene må ha vært bevisste på risiko på avtaletidspunktet, Hva partene visste om risiko ved avtaleinngåelsen ble vektlagt i Rt. 2000 s. 610 (Fallskjermavtale). Dommen slår også fast at det normalt ikke er relevant for vurderingen av en avtales eventuelle urimelighet etter avtaleloven § 36 at en forpliktelse blir ekstra byrdefull på grunn av egne pengeproblemer:

”Når representantskapet og styret i fellesmøtet 17. mars 1988, med kjennskap til bankens stilling og Breiviks medvirkning til at den vanskelige situasjonen var oppstått, godkjente fratredelsesavtalen med punktet om pensjonsforpliktelsen, kan Breiviks påståtte medvirkning til at problemene oppsto, ikke i etterhånd tillegges betydning i medhold av avtaleloven § 36”.

Dersom det finnes en god begrunnelse for det urimelig tyngende vilkåret, og partenes stilling ikke tilsier at den ene part i urimelig grad er blitt presset til å godta vilkåret, vil en avtale som regel stå seg selv om vilkåret er tyngende. Ofte vektlegges at vilkåret klart har blitt presisert da avtalen ble inngått jf. Rt. 2000 s. 1800 (Bostedsvilkår s. 1806):

”Den begrunnelsen som banken har gitt for bostedsvilkåret for A, refererer seg til behovet for lokalkunnskap om næringslivet i Y og for kontakter i nærmiljøet. Banken har fremhevet at vilkåret var særlig viktig i relasjon til A, som hadde en bymessig og utdannelsesmessig bakgrunn som gjorde at han ikke uten videre fikk kontakt med Y-avdelingens kunder i primærnæringene. Etter mitt syn skal det atskillig til for at retten kan sette til side som urimelig en vurdering av denne art som en privat arbeidsgiver har foretatt, når vilkåret er klart presisert før arbeidsavtalen blir inngått. I vår sak kan jeg ikke se at innholdet av avtalen i seg selv kan føre til at den må revideres etter avtaleloven § 36. As innvending om manglende balanse i avtalen, fordi banken hadde forbeholdt seg rett til å flytte arbeidsstedet, legger jeg ikke vesentlig vekt på. Jeg anser det på det rene at bestemmelsen ikke ville innebære noen plikt for A til å bytte bosted til et eventuelt nytt arbeidssted. Vurderingsmomenter som er nevnt i avtaleloven § 36 annet ledd, er også partenes stilling og forholdene ved avtaleinngåelsen. Her var situasjonen at A er velutdannet og hadde ganske lang erfaring i arbeidslivet da han inngikk arbeidsavtalen med banken. Han kom fra en god stilling og var ikke i noen presset situasjon. Både han og hans ektefelle tok initiativ til å få bostedsvilkåret fjernet før arbeidsavtalen ble inngått, men uten å lykkes med det. Når A likevel aksepterte bankens tilbud, ser jeg det ikke som tvilsomt at han var klar over hva han gikk med på”.