Læren om bristende forutsetninger

Læren om bristende forutsetninger bygger på ulovfestet rett i rettspraksis og er på samme måte som avtaleloven § 36 et grunnlag for å foreta en revisjon av avtalen, slik at den ene parten som er bebyrdet av en upåregnelig utvikling i avtaleforholdet, kan fri seg fra avtaleforpliktelsen. Læren om bristende forutsetninger er i stor grad blitt fortrengt av avtaleloven § 36 etter at den bestemmelsen kom, men flertallet i Rt. 1999 s. 922 (Salhusbro-dommen) la til grunn at læren om bristende forutsetninger fortsatt vil være relevant i profesjonelle forhold, der det i større grad kan påvises forutsetninger mellom partene.

Det ble også uttalt at det vil være mindre rom for generelle rimelighetsbetraktninger etter avtaleloven § 36 for visse gjennomarbeidete kontraktstyper og kontraktsforhold, slik at det formodentlig må være større rom for å anvende læren om bristende forutsetninger i spesielt omfattende og innarbeidete kontraktstyper, jf. Rt. 1999 s. 922 (Salhusbroen s. 932):

”Jeg tilføyer at flere forfattere i senere år har reist spørsmål om å ta inn læren om bristende forutsetninger under den generelle lempningsregel i avtaleloven § 36. Nærværende sak har vært prosedert for Høyesterett som et spørsmål om bristende forutsetninger, noe også jeg finner mest nærliggende. Etter min mening egner saken seg ikke for en mer prinsipiell drøftelse av forholdet mellom den tradisjonelle læren om bristende forutsetninger og avtaleloven § 36. Jeg ser det slik at en avtalerevisjon etter § 36 ofte vil være båret av mer generelle rimelighetsbetraktninger, som det er liten plass for i et kontraktsforhold som det vi her står overfor”.

Utgangspunktet er her som eller at avtaler skal holdes, og at enhver kontraktspart har risikoen for egne forutsetninger som ikke er nedfelt i avtalen eller på annen måte er kommet klart til uttrykk i avtaleforholdet. Forutsetningene som brast må derfor ha vært synbare for den annen part.

Læren om bristende forutsetninger tar sikte på å kunne anse løfter og inngåtte avtaler ugyldige dersom det senere skjedde inntrådte forhold som måtte betegnes som en ”irregulær utvikling” i avtaleforholdet. Bristende forutsetninger innebærer at forholdene utvikler seg på en uforutsett måte i tiden fra en avtale er inngått og til avtalen skal oppfylles, slik at sentrale forutsetninger for avtaleforholdet ”brister” på en slik måte at oppfylelse av avtalen blir urimelig vanskelig eller umulig å oppfylle.

For at læren om bristende forutsetninger skal komme til anvendelse, må forholdene i utgangspunktet ha forandret seg på en ekstrem måte som vesentlig overgår i negativ grad den utvikling partene i fellesskap med rimelighet kunne ha tatt i betraktning da avtalen ble inngått. Videre må fortsatt oppfyllelse av ytelsen for den bebyrdende part stå i vesentlig misforhold til den berettigedes interesse i å kreve oppfyllelse. Typer forhold som vil kunne medføre at læren om bristende forutsetninger får anvendelse, er blant annet typiske force majeure forhold som krig, naturforhold mv. Ekstrem prisstigning kan i sjeldne tilfeller begrunne at avtalen fragås. Egen pengemangel vil normalt ikke kunne være en relevant bristende forutsetning, jf. Rt. 2000 s. 610, slik at læren om bristende forutsetninger normalt bare vil kunne anvendes på forhold der en kontraktsgjenstand som ting, rettighet eller tjeneste mv. vil være umulig eller vesentlig urimelig å oppfylle for den som skal levere (realdebitor).

Dessuten må forutsetningen har virket inn på avtalen ved at løftet ikke ville vært avgitt eller avtalen ikke ville blitt inngått på de samme vilkår eller overhodet, dersom løftegiveren eller parten hadde kjent til den irregulære utvikling som medfører at forutsetningen brister, jf. Rt. 1999 s. 922 (Salhusbro-dommen s. 931):

”For at en part skal kunne påberope seg en bristende forutsetning, sies gjerne at forutsetningen må ha virket motiverende for løftegiver, dvs. at han med kunnskap om den oppståtte situasjon ikke ville avgitt sitt løfte, og at dette var synbart for motparten. Dessuten må forutsetningssvikten etter en rettslig vurdering være «relevant», noe som særlig peker hen på hvilken part som etter en mer sammensatt vurdering bør bære risikoen for utviklingen, med andre ord et spørsmål om en rimelig byrdefordeling i kontraktsforholdet. Et element i denne samlede vurdering vil være størrelsen av det tap som oppsto eller vil oppstå gjennom den uventete utviklingen”.

Virkningen av den bristende forutsetning vil være at avtalen blir en nullitet, eller at avtalen blir justert i samsvar med forutsetningene. Læren om bristende forutsetninger er oppsummert slik i NOU-1979- s. 36:

”Etter læren om bristende forutsetninger kan en avtalepart unntaksvis tre tilbake fra en avtale dersom han ved avtaleinngåelsen gikk ut fra en forutsetning som siden viste seg å være uriktig. Denne regel om « bristende forutsetninger » kan påberopes uavhengig av de regler det er redegjort for foran og utenom uttrykkelige bestemmelser i vedkommende avtale eller i loven. Det er vanskelig å si noe generelt om hvor langt denne ulovfestede regel rekker, idet hvert enkelt tilfelle må vurderes isolert. Følgende formulering hentet fra Fr. F. Gundesens « Hoveslinjer i avtaleretten » (1977) side 87, angir imidlertid hovedbetingelsene: « Forutsetningen må ha vist seg å være vesentlig for vedkommende part, og motparten må ha innsett at han gikk ut fra denne for han vesentlige forutsetning. Dessuten må det ved en avveining mellom partenes interesser fortone seg rimelig å la motparten bære risikoen for at forutsetningen viste seg å være feilaktig. » Praksis viser at det skal meget til for å godta at det foreligger en relevant bristende forutsetning. I Privatrett I (1964) har C. J. Arnholm på side 263-275 behandlet den ulovfestede regel om bristende forutsetninger og derunder gruppert tilfellene i 10 undergrupper. Det vil her føre for langt å komme inn på de ulike tilfeller. En finner imidlertid at det kan ha en viss interesse å nevne den mulige adgang til en viss revisjon av langsiktige kontrakter. I Privatrett I heter det således på side 267-268: « Prisutviklingen kan også referere seg særskilt til den enkelte ydelse. Fremdeles er den store hovedregel at en part ikke kan kreve revisjon av en avtale fordi ydelsens pengeverdi endres… Men regelen har sine unntagelser. For det første kan den neppe opprettholdes så strengt ved avtaler som ikke hører handelen til, og knapt nok i småhandelen. Har en forbruker inngått en langvarig kontrakt om levering av melk til husholdningsbruk til en pris som dengang var normal, er det neppe rimelig at han skal kunne kreve melken levert til samme pris hvis det senere er inntrådt noe som gjør at prisen åpenbart ikke dekker produksjonsomkostningene. Dernest kan det være grunn til lempninger hvis prisendringen rammer en delydelse som kan erstattes av noe annet… Også ellers kan det nok tenkes ekstreme tilfelle som krever særbehandling – se eksempelvis Falconbridge-dommen ( Rt-1935-122) og voldgiftsdommen i Rt-1951-371, i begge tilfelle ble det lagt vekt på at det besto et særlig tillitsforhold mellom partene. Og tradisjonelt føyer man gjerne til at en prisstigning kan bli så « eksorbitant » at den nødvendiggjør en revisjon av den avtale som er inngått uten tanke på den utvikling som senere er kommet”.

Vurderingen i læren om bristende forutsetninger, vil i stor grad bygge på mange av de samme momentene som i en vurdering etter avtaleloven § 36, jf. forarbeidene Ot.prp.nr.5 (1982-1983) s. 36:

”Utover de lovfestete lempingsregler og kjøpsloven § 24 mm er det videre ifølge rettspraksis en viss adgang til kontraktrevisjon basert på læren om bristende forutsetninger. Emnet er utførlig behandlet i rettsteorien med redegjørelse for rettspraksis. Her kan bl.a. vises til NOU 1979:32 s 36, Arnholm: Privatrett I (1964) s 238-275, Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del (1978) s 142-157 og Lund: Jussens Venner 1977 s 289-311 « Inflasjon og konjunktursvikt som bristende forutsetning ». Praksis viser at det skal mye til for at domstolene vil godta at det foreligger en relevant bristende forutsetning, selv om man kan ane en viss oppmyking i nyere avgjørelser. Som hovedbetingelser gjelder at avviket fra den regulære utvikling må være både uventet og vesentlig, og motparten må regulært ha kunnet innse at forutsetningen var vesentlig for løftegiveren. Dessuten må det etter en interesseavveining fortone seg rimelig å la motparten bære risikoen for at forutsetningen viste seg å være feilaktig. Utover dette er det vanskelig generelt å angi hvor langt læren om bristende forutsetninger rekker. Løsningen vil bero på arten av de inntrufne omstendigheter og hele den nærmere konkrete situasjon, jf Arnholms gruppering av typetilfelle s 265 flg. Departementet går ut fra at vurderingene mht betydningen av senere inntrådte forhold stort sett vil måtte bli de samme etter den foreslåtte alminnelige lempingsregel som etter læren om bristende forutsetninger. Også den alminnelige lære og rettspraksis om bristende forutsetninger forutsettes således å gi vegledning og være retningsdannende ved domstolenes praktisering av lempingsregelen for så vidt gjelder betydningen av senere inntrådte forhold”.