Avtalesensur gjennom tolking

En form avtalesensur er den såkalte skjulte avtalesensur og utfylling av avtalen som skjer gjennom tolkingsprosessen og prinsipper utarbeidet i ulovfestet rett. Før avtaleloven § 36 ble vedtatt skjedde sensurering eller justering av avtaler hovedsakelig gjennom innskrenkede og utvidende fortolkning, der man ofte tolket avtalevilkårene til fordel for den svake part eller den som var utsatt for betydelig skjevhet, eller valgte å se helt bort fra enkeltvilkår, jf. Ot. prp. nr.5 (1982-1983) s. 10 og 11

”På rettsområder hvor det ikke har eksistert preseptorisk lovgivning som sikrer den svake part i avtaleforholdet visse minsterettigheter, eller lempingsregler som gir hjemmel for å sette urimelige avtalevilkår til side, har domstolene likevel utviklet teknikker for å komme utenom avtalevilkår som de har funnet urimelige. Dels er den urimelige klausul tolket innskrenkende, dels har domstolene lagt til grunn at den urimelige klausul ikke var vedtatt av medkontrahenten. Det kan ikke anses tilfredsstillende at domstolene må gjøre bruk av slike tolkingsteknikker for å komme utenom avtalevilkår som de finner urimelige. Domstolene bør også åpent kunne gi uttrykk for at det er fordi avtalevilkåret finnes urimelig, at det ikke legges til grunn. En slik « åpen » argumentasjon vil også i større grad enn bruk av tolkingsteknikker kunne påvirke kontraktpraksis i den retning at urimelige avtalevilkår endres eller utelates. Det vil da være nødvendig at domstolene gjennom en generell lempingsregel får hjemmel til åpent å sette til side avtalevilkår som finnes urimelige”.

Et eksempel på at man har sett bort fra bestemmelser gjennom fortolkning, har vi for standardavtaler i Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne avsnitt 73):

”Bestemmelsen er ikke gitt noen fremtredende plass, men er tatt inn i sluttsedlene mellom bestemmelser om salgspant, morarenter, forbehold om prisendringer på grunn av valutaendringer og reklamasjonsfrister. Da denne ansvarsbegrensningsklausulen medfører en betydelig overføring av risiko fra selger til kjøper, og ikke har vært omtalt i forhandlingene mellom partene, finner jeg det klart at den ikke kan anses vedtatt av Aase Gartneri”.

En nærmere beskrivelse av de tolkingsteknikker domstolene benytter, finner vi i NOU 1979:32 s. 36

”På rettsområder der en ikke har positive lovregler for tilsidesettelse av urimelige kontraktsvilkår har domstolene ofte kommet utenom en anerkjennelse av vilkårene gjennom den metode som gjerne kalles « covert techniques ». Dels er den urimelige klausul fortolket innskrenkende. En tvil om hvorvidt et forhold faller inn under klausulen, har gjerne blitt løst slik at klausulen er fortolket dithen at forholdet faller utenfor, der et slikt resultat har fremmet den rimeligste løsning. Dels har en gjennom reglene om til bud og aksept sagt at klausulen ikke har vært vedtatt av medkontrahenten. Er klausulen rimelig og velbegrunnet, skal det mindre til for å anse den vedtatt enn hvor den er urimelig og ubegrunnet. Etter utvalgets mening bør domstolene ikke alene være henvist til å måtte benytte slike tolkingsmetoder for å komme utenom urimelige kontraktsvilkår. Domstolene bør åpent kunne gi tilkjenne sin misbilligelse av urimelige kontraktsvilkår gjennom en uttrykkelig hjemmel i lovverket”.

Utenom avtaleloven § 36 og læren om bristende forutsetninger, finnes likevel ikke noen generell kontraktsrettslig regel om at urimelige avtaler kan tilsidesettes, jf. NOU 1979:32 s. 19 og 20:

”Rettspraksis gir heller ikke grunnlag for å stille opp noe klart ulovfestet rettsprinsipp om at kontraktsvilkår som finnes å være urimelige kan tilsidesettes av domstolen som ugyldige. Det har imidlertid vært hevdet at Høyesterett ihvertfall synes å ha forutsatt at urimelige kontraktsvilkår kan tilsidesettes ut fra slike «alminnelige rettsgrunnsetninger». I høyesterettsdom referert i Rt-1963-281 (Telefonkatalogdommen) sies det således på s 282: « Hovedspørsmålet i saken er imidlertid om ansvarsfraskrivelsen i dette tilfellet må settes ut av betrakning – enten som stridende mot prislovens § 18 som et « forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med « almene interesser », eller – hvis ikke denne lovbestemmelse direkte kommer til anvendelse – etter alminnelige rettsgrunnsetninger av tilsvarende innhold. » Prinsippspørsmålet ble imidlertid ikke avgjort idet Høyesterett fant at det omtvistede vilkår under ingen omstendighet var urimelig.Det foreligger en underrettsdom referert i Rt-1942-617 flg. hvor spørsmålet om gyldigheten av kontraktsvilkår vurderes ut fra en helt klar forutsetning om at det kan oppstilles som generelt prinsipp på formuerettens område at urimelige kontraktsvilkår kan tilsidesettes som ugyldige. Det anføres således i ovennevnte dom på s 621: « Selv om det foreliggende befordringsreglement etter det som er opplyst, må sies å være godkjent av vegmyndighetene, følger ikke derav at reglementets bestemmelser i enhver henseende må anses binende for forholdet mellom partene. I den utstrekning domstolen måtte finne at det vilde virke urimelig overfor den ene part å følge slike regler helt ut, må det være adgang til å sette bestemmelsen til side. » På s 618 sies det videre: « Under enhver omstendighet må reglene settes ut av betraktning i den utstrekning de må sies å være urimelige. Dette gjelder således reklamasjonsregelen… »

Ovennevnte dom er en enkeltstående underrettsdom. Det er på denne bakgrunn uklart om en av rettspraksis kan utlede en allmenn ulovfestet lempningsregel i norsk rett”.