Avtaleloven § 33

Avtaleloven § 33 fastslår at et løfte er ugyldig dersom det vil stride mot redelighet eller god tro å gjøre løftet gjeldende på grunn av «omstendigheter som forelå» da løftemottaker ble kjent med løftet.

”§ 33. Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende”.

Bestemmelsen gjelder ethvert forhold som medfører at det vil stride mot ”redelighet og god tro” å gjøre avtalen gjeldende etter sitt innhold. Bestemmelsen ble gitt som følge av at domstolene tradisjonelt har vegret seg mot å kalle opptreden i kontrakter for svik, som følge av de sterkt injurierende og belastende strafferettslige konnotasjoner betegnelsen svik medbringer. Avtaleloven § 33 var før avtaleloven § 36 en sentral bestemmelse for ugyldighet som følge av illojal opptreden under avtaleinngåelsen. Rettsvirkningen etter § 33 er fullstendig ugyldighet, slik at hele avtalen vil bortfalle dersom den kommer til anvendelse. Det er således ikke mulig å sensurere enkeltbestemmelser som etter avtaleloven § 36 i medhold av avtaleloven § 33.

Imidlertid er også avtaleloven § 33 og standarden ”i strid med redelighet og god tro” også ansett som relativt belastende, og domstolene vil derfor i mange tilfeller der man stiller spørsmålstegn ved partens redelighet og lojale opptreden, velge å løse saken etter avtaleloven § 36. Det er meget sjeldent at man kommer til at en disposisjon er i strid med redelighet og god tro. Det er således i rettspraksis forutsatt at ”i strid med redelighet og god tro” vil omfatte relativt alvorlige forhold, som ofte vil grense til svik, jf. Rt. 1995 s.1540 (Sinnsvekket kausjonistdommen):

”Ved vurderingen kan det også tas hensyn til omstendighetene omkring inngåelsen av avtalen som eksempelvis mindre alvorlige mangler ved tilblivelsen enn de avtaleloven §33 tar sikte på å fange opp, jf Ot.prp.nr.5 (1982-83) side 33 spalte 1.”

Ofte vil man derfor være like godt eller bedre tjent med å anføre avtaleloven § 36, idet man da ikke vil være begrenset av at løftemottaker har opptrådt illojalt eller kjente til omstendighetene (i strid med god tro).

Begrepet “redelighet” henviser til allmennt akseptert forretningsmoral innenfor det aktuelle livsområde, kontrakts- og transaksjonstype. Bestemmelsen er et direkte utslag av lojalitetsprinsippet i kontrakts- og avtaleforhold, som også gjelder ved avtaleinngåelsen ( i den prekontraktuelle fase). Om man er i en ”tøff” bransje, vil man muligens akseptere mindre grad av lojal eller redelig opptreden, enn om man er på et område der tillitt er forutsatt. Eksempelvis har rettspraksis lagt vekt på at redelighet er viktig i transaksjoner og opplysninger mellom familie, jf. Rt. 2003 s. 521:

”Når det så gjelder spørsmålet om det stred mot redelighet og god tro at Einar W. Sissener ikke informerte sine medarvinger om merverdier, bør det etter min mening tas i betraktning at det ikke dreier seg om en kommersiell avtale, men om en avtale mellom nære familiemedlemmer om et arveoppgjør. I slike situasjoner bør det stilles særskilte krav med hensyn til den plikt en arving har til å orientere de andre om forhold som kan være relevante for skifteoppgjøret, i dette tilfellet verdsettelsen av aksjene. Denne plikten blir særlig iøynefallende i dette tilfellet, hvor Einar W. Sissener i kraft av sin posisjon i AL hadde en helt annen kunnskap om forhold av betydning for aksjeverdiene enn det medarvingene hadde”.

”God tro” er en rettferdighetsstandard og henviser generelt til at løftemottaker kjente til de ”omstændigheter,” som medfører at man mener at avtalen ikke bør gis virkning etter sitt innhold. Det vanligste eksempel er dersom løftemottakeren har kunnskap om vesentlige kunnskap av betydning for avtalen, og løftegiveren ikke har ikke denne kunnskap, samtidig som løftemottakeren vet at løftegiver mangler den nødvendige kunnskap til å disponere i egen beste interesse. I praksis er det liten forskjell på de to begrepene redelighet og god tro, og vurderingen vil gå ut på ett om det er urimelig og/eller uredelig å gjøre løftet gjeldende etter sitt innhold på grunn av forhold som forelå ved avtaleinngåelsen.

Om den rettslige standarden ”redelighet og god tro” og bakgrunnen for den, ble det sagt følgende i Ot. prp. nr. 63 1917 s. 75:

” De gamle, klassiske ugyldighetsgrunde strækker altsaa ikke til længer, selv om man utvider dem saa langt som nærværende utkast har gjort. Utenfor dem ligger et andet og nyere ugyldighetsprincip, som supplerer dem – det nemlig at man ikke kan paaberope et løfte, hvis det vilde stride mot redelighet eller god tro at paaberope det, og dette har man fundet det paakrævet at peke paa, til trods for at man i de almindelige bemerkninger har anført at utkastet ikke tilsigter at være uttømmende. Det nævnte princip spiller i nutidens retsliv en stor rolle og gjør det mulig for domstolene i vid utstrækning at unddrage uredelighet og uoprigtighet under kontraktsforhandlinger sin støtte. Det faar stadig større anvendelse, idet den moralske maalestok som anlægges, stadig blir strengere”.

Avtaleloven § 33 har sterke likhetstrekk ved misligholdt opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og dersom en selger har fortiet sentrale opplysninger som det vil være uredelig å holde tilbake, kan man i prinsippet både kreve misligholdsbeføyelser etter kontraktsrettslig bakgrunnsrett og ugyldighet etter avtaleloven § 33.

Ugyldighetsregelen er begrenset til forhold ved avtaleinngåelsen, og ugyldighet etter § 33 er avhengig av at løftemottaker “kjendte til” de aktuelle “omstændigheter” – og regelen er således en svak ugyldighetsgrunn. Etter rettspraksis er det her krav om at de aktuelle “omstændigheter” må ha virket motiverende på løftegiverens løfte (ha virket inn på avtalen). Opplysningen som ikke har vært kjent for løftegiver, må således ha vært av en viss betydning for at avtale ble inngått (må ha vært motiverende).

I Ot. prp. nr. 63 1917 s. 86 er det sagt følgende om de aktuelle omstendigheter og tidspunktet for vurderingen:

”Den knytter derfor sin ugyldighetsregel til den objektive betingelse at det paa grund av omstændigheter, som forelaa da den anden part fik kundskap om erklæringen vilde stride mot redelighet eller god tro om han gjorde erklæringen gjældende, og til den subjektive betingelse at det maa antages at han kjendte til disse omstændigheter. Er begge disse betingelser tilstede, blir viljeserklæringen uforbindende. Dommeren skal altsaa stille sig paa adressatens standpunkt og tænke sig tilbake til det tidspunkt, da erklæringen kom til hans kundskap. At dommeren ikke skal ta hensyn til de mere eller mindre individuelle forestilllinger om hvad god tro og redelighet kræver, som adressaten maatte ha, er selvsagt. Det hjælper ikke adressaten at han ikke forstod at handlingen stred mot redelighet eller god tro, for dette burde han forstaat, hvis den efter sunde moral- og forretningsprincipper gjør det. Er omvendt adressaten mere skrupuløs end andre, skal han paa den anden side ikke lide for det. Har han ved en feiltagelse eller i henhold til en altfor skrupuløs opfatning gaat ut fra, at hans handling var dadelværdig, skal ikke dette regnes ham til skade, naar der efter en rigtig forstaaelse ikke var noget at sige paa forholdet. Naar dommeren paa denne maate henvises til, hvad redelighet og god tro kræver, kan det spørres om han i saa henseende skal følge den almindeligste mening, den strengeste mening eller den mildeste mening som gjør sig gjældende hos publikum. Herpaa kan ikke for alle tilfælde det samme svar gives. Som regel vil dommeren selvfølgelig kunne slaa sig til ro med at gi uttryk for den almindelige mening, men de skjærpede moralkrav som arbeider sig frem blandt de bedste elementer indenfor en viss forretningskreds, fortjener domstolenes støtte og bør ogsaa kunne faa den. At avgjørelsen av dette spørsmaal henvises til et dommerskjøn, indeholder efter komitéens mening ingen betænkelighet. Spørsmaalet avgjøres jo ogsaa nu i mange tilfælde av dommeren. Og paa andre felter er endnu mere vidtrækkende og likesaa vanskelige spørsmaal henlagt under domstolene – man tænke særlig paa spørsmaalet om uagtsomhet er vist. Det er bare omstændigheter som forelaa da den anden part fik kundskap om erklæringen, se nærmere § 41, som lægges til grund for bedømmelsen. Herved skytes ut alle de tilfælde, hvor adressaten ikke har konkrete omstændigheter at holde sig til, men alene har at falde tilbake paa et skjøn. Har kjøperen av aktier gaat ut fra, at de skulde stige, mens sælgeren aabenbart har gaat ut fra at de skal falde, er selvfølgelig handlen fuldt gyldig uten hensyn til, om aktierne stiger eller falder. Men har sælgeren da kjøpetilbudet kom til hans kundskap, visst, at vedkommende aktieselskap alt hadde indstillet sine betalinger, foreligger en ham bekjendt omstendighet, som aabenbart vilde gjøre det til en uredelighet av ham at akceptere budet eller kræve handlen opfyldt. Har han bare visst at selskapet var i vanskelighet, blir det et konkret spørsmaal, om han redelig kan akceptere budet uten at underrette sælgeren om forholdet. Indtræffer der efter at erklæringen er kommet til den anden parts kundskap noget, som gjør avtalen værdiløs eller skadelig for den erklærende, gaar forholdet i almindelighet ikke ind under nærværende paragraf, jfr. dog § 41”.

I Rt. 1984 s. 28 (Tromsø Sparebank s. 34) ble en kausjonserklæring kjent ugyldig etter avtaleloven § 33, idet det lagt vekt på at en kassekreditt var åpnet et halvt år før kausjonserklæringen ble avgitt, og at banken ikke opplyste om at kassekreditten da var betydelig overtrukket, og at en annen selvskyldnerkausjon ikke var blitt avgitt:

”Det har i saken vært anført at Tromsø Sparebank ikke opptrådte i strid med vanlig bankpraksis ved å åpne kassekreditten før de avtalte sikkerheter var stillet, at det ikke er noe ekstraordinært ved at en kassekreditt overtrekkes, og at overtrekk av en kassekreditt i seg selv ikke er noen indikasjon på at debitor er i økonomiske vanskeligheter. Det er også anført at en kausjonist i alminnelighet ikke kan påberope seg som en relevant forutsetning at en annen kausjon blir avgitt. Jeg går ikke inn på noen generell vurdering av de momenter jeg her har nevnt. I denne sak er forholdene slik at banken etter min mening ikke kan bygge noen rett på Kristoffersens kausjonserklæring når den ikke foretok seg noe for å bringe på det rene om Kristoffersen hadde fått opplysninger som banken burde forstått måtte være relevante for hans vurdering. Jeg mener for min del at kausjonserklæringen er ugyldig etter avtaleloven § 33, men iallfall vil den rammes av ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold”.