Unntak fra avtalelovens system

Avtalelovens regler om avtaleslutning i kap. 1 kan etter avtaleloven § 1 fravikes ved avtale eller gjennom handelspraksis eller sedvane:

“Reglerne i dette kapitel kommer til anvendelse, hvis ikke andet følger av retshandelen eller av handelsbruk eller anden sedvane.”

Avtalelovens system for avtaleinngåelse kan etter bestemmelsen fravikes ved å foreslå at avtale skal anses som inngått på annen måte, eller så kan avtale inngås i henhold til en spesiell handelspraksis eller sedvane, der det er akseptert at avtalebinding oppstår i henhold til den avtalte eller praktiserte ordningens system.

Det sentrale for enhver avtaleinngåelse er at partene er enige om å være bundet i rettslig forstand. Rettsstiftende disposisjoner kan som avtaleloven § 1 angir, være underforstått som følge av handelspraksis, sedvane eller forutgående avtale, og all menneskelig atferd kan bli forstått som dispositive utsagn. Imidlertid dersom det ikke foreligger avvikende avtale, handelspraksis eller sedvane, vil systemet i avtaleloven kap. I måtte følges for at bindende avtale skal være inngått.

Avtaleloven § 1 benytter begrepet ”retshandelen” som betyr det dispositive utsagn som tilbud eller aksept, slik at tilbyder i sitt tilbud kan foreslå at avtale inngås på annen måte og blir bindende til andre tidspunkt enn nedfelt i avtaleloven kap. I. Tilbyder kan eksempelvis avtale at avtale vil være inngått, straks aksepten er sendt og således fravike avtaleloven § 7. Videre innebærer regelen i avtaleloven § 1 at ved siden av spørsmålet om avtale er inngått, vil også avtalens innhold kunne suppleres med forutgående avtale, handelspraksis og sedvane. Bestemmelsen åpner således for at avtaler kan stiftes eller endres uten at det skjer enkeltstående viljeserklæringer bestående av et tilbud og en korresponderende og rettidig aksept, i medhold av alternative systemer for avtaleinngåelse som bygger på det dispositive utsagn i seg selv, handelspraksis eller sedvane. Eksempler på alternative systemer for avtaleinngåelse er anbud, standardavtaler og masseavtaler.

I forarbeidene er det sagt følgende om regelen i avtaleloven § 1 i Ot.prp.nr.63 (1917) s. 24:

”I andet punktum er uttalt, at reglerne i første kapitel bare kommer til anvendelse, hvis ikke andet følger av retshandlen eller av handelsbruk eller anden sedvane, se foran side 20. Herved har man git uttryk for kapitlets deklaratoriske karakter. Mange av de regler som opstilles i det følgende er av den art, at der ofte træffes avtale av motsat indhold; derimot vil der vistnok bare undtagelsesvis kunne paavises avvigende kutymer. Paa samme maate som i loven om kjøp og i utkastet til lov om kommission, handelsagentur og handelsreisende, har man ment at avtaler bør gaa foran utkastet, og det samme bør da gjælde avvigende kutymer hvis nogen saadan kan paavises. Er det f.eks. avtalt at det er tidsnok at en akcept avsendes inden akceptfristens utløp, kommer saaledes bestemmelsen i § 2, første led ikke til anvendelse”.

I Rt. 1921 s. 259 (s. 260 og 261), kom man til at begrepet ”dagssvar” ikke hadde noen bestemt betydning innenfor handelspraksis, og det kunne derfor ikke bygges på at det fantes noen slik handelspraksis. Imidlertid kom man til at tilbyder gjennom å bruke begrepet hadde forlangt svar samme dag, og avtale var da ikke inngått som følge av at aksepten først kom frem dagen derpå:

”Efter de oplysninger som foreligger maa jeg anta, at uttrykket « dagssvar » endnu ikke har faat nogen bestemt betydning inden forretningsverdenen. Og navnlig kan jeg ikke anse det paa det rene, at det skulde være tilstrækkelig til « dagssvar », at et telegram indeholdende akcept av et tilbud er avlevert til telegrafvæsenet samme dag som tilbudet er mottat, naar akcepten først senere er naadd frem til tilbyderen”.

Selv om avtaleloven kap I ikke passer helt på avtalesituasjonen, vil reglene om avtaleinngåelse etter kap. I få anvendelse så langt de passer, dersom avtaleloven kap. I ikke uttrykelig er fraveket ved avtale. Det er imidlertid viktig å presisere at det bare er reglene om avtaleinngåelse etter avtaleloven kap. I som kan fravikes ved avtale etter avtaleloven § 1, og partene kan ikke avtale seg bort fra resten av avtaleloven, slik som avtalelovens ugyldighetsregler i kap. 3, jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 21.

”Utkastets regler er hovedsakelig fravigelige (deklaratoriske). De viger altsaa for motsat avtale og følgelig ogsaa for kutyme. Dette gjælder imidlertid ikke alle de regler utkastet gir – adgangen til at gjøre ugyldighet gjældende kan man saaledes selvfølgelig ikke fraskrive sig paa forhaand. Heller ikke vil adgangen til at fravige utkastets regler faa synderlig betydning ved de bestemmelser som er opstillet i andet kapitel om fuldmagt. Av denne grund har man bare for første kapitels vedkommende fundet det nødvendig uttrykkelig at fremhæve at reglerne er fravigelige, se § 1”.

En type avtaleslutning som ikke faller sammen med systemet med korresponderende tilbud og aksept etter avtaleloven kap. I, er anbud. Anbud benyttes ved større kontrakter, og er standard ved entreprise. Anbud innebærer at en oppdragsgiver (anbudsinnbyder) utlyser eller inviterer til en anbudsrunde om et konkret oppdrag, der anbyder angir et tilbud på det anbudsgrunnlag som er gitt for oppdraget/bestillingen. Det særpregede med anbudsformen er at anbyders tilbud er hemmelig for de andre anbyderne, som man konkurrerer med om oppdraget/bestillingen. Oppdragsgiver og anbyderne har heller ikke lov til å forhandle om tilbudene, og anbyder får bare levere inn ett tilbud. Anbudsinnbyder må da etter utløpet av anbudsfristen velge ett av anbydernes tilbud, som automatisk innebærer et avslag på de andre anbydernes tilbud. Anbudsinnbyder kan velge fritt ut fra en helhetlig vurdering av pris, kvalitet, leverandørens rykte, fremdrift mv., men avgjørelsen må treffes på et forsvarlig grunnlag.

Masseavtaler er avtaler som inngås hyppig og gjentakende i dagliglivet, uten særlig formelle partsutsagn, der de dispositive elementer i avtaleinngåelsen i stor grad skjer implisitt (er underforstått) gjennom partenes faktiske handlinger. Eksempler er å kjøpe en avis i en kiosk uten å si noe, handle i butikk, kjøpe billett på trikken, kjøpe varer og tjenester på internett over nettbutikk eller parkere på privat parkeringsplass med bil. I slike tilfeller vil det ikke utveksles formelle tilbud og aksept med akseptfrister som etter avtaleloven kap. I, men de relevante dispositive utsagn vil være partenes handlinger ut fra de premisser som avtalesituasjonen innebærer, slik som tilbud av varer med påsatt pris, nettside med pris og leveringsvilkår eller et skilt som sier at den som parkerer aksepterer vilkårene for å benytte seg av parkeringsplassen. Slike avtaler vil være vanlige kontraktsforhold, der partene er bundet av kontraktsrettslige regler etter ulovfestet rett, kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven mv.

Dersom en tar varer fra hyllen eller parkerer bilen på en privat plass med avtalevilkår for å benytte parkeringen, aksepterer man gjennom sine handlinger (konkludent atferd) at man binder seg til en avtale og at man normalt aksepterer de avtalevilkår som pris, gebyrer, medvirkningsplikt mv. som kan leses ut av avtalesituasjonen. Hvordan avtalesituasjonen skal forstås vil være avhengig av hvilke forventninger partene kan ha til den andres disposisjoner ut fra gitt informasjon, handelspraksis og sedvane mv., jf. forventningsprinsippet ovenfor. En butikkeier forventer at en som handler i butikken skal betale den pris som varen koster, en drosjesjåfør forventer at en som setter seg inn i bilen aksepterer taksameterprisen og eier av parkeringsplass forventer at den som parkerer på plassen aksepterer eiers/drivers vilkår for å få lov til å benytte seg av tilbudet. Motsatt vil verken en kunde som kjøper pølse i brød eller kioskeieren forvente at kunden skal betale for serviettene som står på disken.

Hvordan avtalesituasjonen skal forstås bygger dermed i stor grad på handelspraksis og sedvane. Partene vet hva som er vanlig ved avtaleinngåelsen, og begge disponerer ut fra den vanlige praksis og rimelige forventninger ved avtaleinngåelsen, og det er som kjent vanlig at servietter er gratis ved kjøp av kioskmat. Det kan sies at det er vanlig handelspraksis å tilby servietter gratis ved servering av mat, og å betale for drosjeturer i henhold til taksameterets pris.

Avtalevilkår kan også anses inngått som følge av sedvane, eller på ikke uttalte vilkår som følger av sedvane. Eksempelvis er det trolig akseptert sedvane at hotellrom kan avbestilles 24 timer i forveien uten å måtte betale for avbestillingen, slik at et slikt vilkår normalt er tatt med i avtalen med mindre noe annet klart fremgår av avtalen. Sedvane innebærer imidlertid at partene oppfatter sedvanepraksisen som rettslig forpliktende, og må således skilles fra praksis som er såkalt kulanse (av hensyn til servicen), og som man ikke føler seg forpliktet til å følge. Et eksempel på kulanse er bytterett for gaver etter jul. Noen butikker gjør det av kulansehensyn, men det er ikke akseptert at det er en plikt for butikkene å akseptere bytting. Således vil det ikke være avtalt bytterett, med mindre avtalevilkårene selv legger slik bytterett til grunn.

Om bindende avtale er inngått utenfor sytemet i avtaleloven kap. 1 må på samme måte som andre dispositive utsagn vurderes ut fra en helhetlig fortolkning av om det foreligger enighet om å binde seg ut fra utsagnene og partenes opptreden. Som ved vanlig avtaleinngåelse er spørsmålet om partene har fått en rimelig grunn til å tro at partene er bundet ved avtale, og at partene er enige om sine rettigheter og plikter, herunder at avtale kan inngås på annen måte enn etter avtalelovens system. Er det klart at partene har villet binde seg, vil man kunne anse avtale for inngått, selv om ikke avtalelovens system er fulgt, jf. LA-2007-93194 (Agder lagmannsrett):

”Sjølv om avtalen ikkje er sett opp i slik stil og orden som normalt er for denne type overdragingar, er ikkje innhaldet til å misforstå, og den omfattar alle sentrale element for å kunna konkludera med at det ligg føre bindande avtale. Det ligg ikkje føre formkrav i denne type avtalar, og sjølv ein munnleg avtale om eiegdomsoverdraging vil vera bindande så framt det vert godtgjort at det er oppnådd semje om sentrale element i overdraginga”.

Andre former for avtalestiftelse er foreningsrett og idrettsregler, der det i stor grad også er etablert sedvane for selvdømme mv. Et eksempel er at idrettsutøvere og idrettsklubber kan være forpliktet til å følge forbundets regler og forpliktelser som sponsoravtaler, selv om klubben eller idrettsutøveren ikke selv har vedtatt forpliktelsen eller regelverket. Gjennom å samtykke til deltakelse innenfor den organiserte idretten, er det akseptert at man i stor grad aksepterer de vedtatte regler og forpliktelser som er bestemt fra kompetent hold i henhold til idrettens eller foreningens eget regelverk/vedtekter mv.

Det kan også stiftes rett på avtalerettslig grunnlag gjennom såkalt dereliksjon (oppgivelse av ting), stilltiende samtykke overfor handlinger eller gjennom passivitet, dvs. at man aksepterer en annens innrettelse på en slik måte at innrettelsen over tid blir rettsstiftende. I utgangspunktet foreligger ikke her enighet mellom partene, og det er derfor ikke naturlig å kalle slik rettsstifting for avtale, men som følge av partenes opptreden blir handlingene likevel dispositive, og binder partene til en bindende rettsordning med samme rettsvirkning som en avtale. Rettsstifting på avtalerettslig grunnlag må avgrenses mot rettsstifting på tingsrettslig grunnlag som hevd, alders tids bruk og tålt bruk mv.