Avtalelovens plassering og virkeområde

Avtaleretten er en del av formuesretten, som igjen er en del av privatretten. Avtaleloven “gjælder bare paa formuerettens omraade” etter avtaleloven § 41. På formuerettens område gjelder imidlertid avtaleloven ved alle typer avtaler, hvor ikke annet er avtalt eller lovbestemt.

Hva som ligger innenfor formueretten og hva som ligger utenfor er ikke alltid enkelt å avgjøre. Formueretten omfatter reglene om formuerettigheter, som er rettigheter som har økonomisk verdi og er omsettelige, slik som rett til ting, varer, tjenester, verdipapirer, immaterielle rettigheter, fordringer, penger, leierettigheter, panterettigheter, servitutter mv. Selv om tingen økonomisk er verdiløs, vil det likevel dreie seg om en formuerettighet, dersom tingen har hatt eller kan ha en tenkt økonomisk verdi.

Formueretten er innenfor privatretten tradisjonelt avgrenset mot familieretten, arveretten og personretten. Således er avtaleloven avgrenset mot eksempelvis rent familierettslige, arverettslige og personrettslige avtaler og ensidige disposisjoner, slik som avtaler om barnefordeling, skifteavtaler, ektepakter og testament mv. Avtaler om formuesordningen og skifte ved ekteskap er eksempelvis regulert av ekteskapsloven kap. 9 og § 65, mens arverettslige avtaler reguleres av arveloven.

Formueretten er som del av privatretten delvis avgrenset mot offentlig rett, men ikke når forvaltningen inngår avtaler med grunnlag i forvaltningens private autonomi. En rent avtalerettslig disposisjon som et forvaltningsorgan foretar seg, vil således også omfattes av både privatretten, formueretten og avtaleretten. I grensetilfeller vil avtaleloven antas å få anvendelse så langt reglene passer.

En nærmere gjennomgang av hva som befinner seg innenfor formuesrettens område er gitt i Ot.prp.nr. 63 (1917) s. 16 og 17:

”Begrepet « formuerett » nyttes i en tradisjonell inndeling av vårt rettssystem. Det avgrenses på den ene side mot den offentlige rett og på den annen side mot familie-, arve- og personretten. Etter en nærmere gjennomgåelse av hva begrepet omfatter s 42-44, konkluderer utvalget s 44: « Utvalget har vurdert om en begrensning av en generalklausuls anvendelse til formuerettens område, er en naturlig og hensiktsmessig avgrensning. Som påpekt ovenfor tilsies en slik avgrensning av hensyn til en felles-nordisk løsning og på bakgrunn av at de foreliggende spesielle generalklausuler alle er knyttet til det formuerettslige området. Utvalget ser det dessuten slik at dersom en forlater denne begrensning vil en vanskelig kunne finne en mer adekvat begrensning. Det er under ingen omstendigheter aktuelt å gi en generalklausul som f.eks. skulle dekke hele det offentligrettslige, det familierettslige og det arverettslige området. Den mest hensiktsmessige avgrensning synes å være – alle forhold tatt i betraktning – å knytte generalklausulens anvendelse til det formuerettslige området, med forutsetning om en viss analogisk anvendelse på tilgrensende rettsområder, slik gjennomgangen ovenfor har munnet ut i. »”