Stillingsfullmakt

Ansatte og tillitsvalgte kan gjennom stilling eller verv forplikte arbeidsgivere, organisasjoner, forvaltningsorganer, sameier og juridiske personer mv. til å inngå bindende avtale gjennom såkalt stillingsfullmakt. Typisk vil daglig leder og innkjøpssjefer ha kompetanse til å bestille varer og tjenester til vanlig drift og vedlikehold, uten at det er meddelt noen særskilt skriftlig fullmakt fra fullmaktsgiver (bedriften). Daglig leders kompetanse vil også avhenge konkret av selskapets stilling og de konkrete omstendigheter for øvrig. I butikker vil salgsrepresentant, ekspeditør mv. normalt ha adgang til å opptre som selger på vegne av en butikken.

Kravet for at bedriften eller organisasjonen (fullmaktsgiver) skal være forpliktet, vil da være at stillingen etter lov eller sedvane gir den ansatte eller tillittsvalgte kompetanse utad til å binde seg for en slik type avtale som er inngått, jf. avtaleloven § 10 annet ledd.

”Indtar nogen ifølge avtale med en anden en stilling, som efter lov eller sedvane medfører beføielse for ham til indenfor visse grænser at handle paa den andens vegne, ansees han at ha fuldmagt til at foreta retshandler, som falder indenfor disse grænser”.

Dersom det etter lov eller sedvane foreligger kompetanse til å inngå den aktuelle avtale gjennom stillingen, er det ikke nødvendig å vise et fullmaktsdokument. Stillingen i seg selv forteller oss at vedkommende har en fullmakt.

Ved stillingsfullmakt må man skille mellom fullmaktens interne grenser, og den legitimasjon utad som vil kunne binde fullmaktsgiver ut fra lov eller sedvane, der det som er vanlig praksis og som må forventes i omsetningslivet kan gi kompetanse til å binde utad (ved at fullmektigen gjennom sin stilling er legitimert).

Den interne fullmakt vil normalt følge av en styrefullmakt, arbeidskontrakt, stillingsbeskrivelse, oppdragsbekreftelse mv., som vil bestemme fullmaktens grenser internt. Stillingsfullmakten vil imidlertid utad kunne ha større rekkevidde enn den interne fullmakten etter lov eller sedvane. Eksempelvis kan det være at daglig leder internt ikke skal stå for innkjøp etter styrets bestemmelse, men utad forventes normalt daglig leder etter sedvane å ha kompetanse til å forplikte selskapet ved vanlige innkjøp, etter eks. aksjeloven og selskapsloven.

Regelen i avtaleloven § 10 annet ledd sier at stillingen kan medføre at det utad foreligger fullmakt gjennom stillingens legitimasjonsvirkninger i medhold av lov eller sedvane, selv om det internt ikke følger av stillingen at man kan inngå den aktuelle avtale. Dersom medkontrahenten er i aktsom god tro etter avtaleloven § 11 første ledd på grunn av at stillingen gir fullmektigen legitimasjon, vil fullmaktsgiver bli bundet, selv om den interne stillingsfullmakten er overskredet.

Om det foreligger sedvane for at en stilling medfører kompetanse til å inngå spesifikke avtaler, vil ofte kunne utledes av om det objektivt sett foreligger rettslige forventninger om at en person med den aktuelle stilling kan forplikte fullmaktsgiveren.

Spørsmålet vil være om man med rimelighet etter en objektiv vurdering må forvente at vedkommende fullmektig gjennom sin stilling har kompetanse til å binder fullmaktsgiver, sett opp mot omfanget og arten av avtalen. Jo større, kompleks, kostbar og mer omfattende avtale, jo høyere grad av legitimasjon må som et utgangspunkt kreves. Navnet på stillingen vil også kunne si noe om hva stillingsfullmakten gir av kompetanse. Videre vil det ofte være slik at jo høyere opp man sitter i hierakiet i et selskap som fullmaktsgiver, jo større kompetanse har man normalt utad, hvis ikke avtalen er av en slik art at det bør styregodkjennes eller godkjennes av generalforsamling, sameiemøte mv.

Praksis mellom partene, og om fullmektigen tidligere har inngått liknende avtaler vil også kunne få betydning, gjennom å anse at det foreligger stillingsfullmakt i kombinasjon med toleransefullmakt, såkalt kombinasjonsfullmakt. Eksempelvis vil passivitet i kombinasjon med en viss legitimasjon kunne medføre at fullmaktsgiveren anses for å ha akseptert bindingen gjennom fullmakt.

Om det foreligger sedvane for at en stilling gir kompetanse utad (innehar legitimasjon) til å forplikte fullmaktsgiver vil alltid måtte bero på en konkret vurdering. I LB 2007 s. 129056 (Borgarting) var det spørsmål om stillingen prosjektsjef sedvanemessig ga kompetanse til å opptre på vegne av oppdrags-/arbeidsgiveren, hvilket ble besvart bekreftende:

”Lagmannsretten tar utgangspunkt i § 10 annet ledd om stillingsfullmakt. Bestemmelsen fastslår at en person som etter avtale med en annen innehar en stilling som etter lov eller sedvane medfører beføyelse til å handle på den annens vegne innenfor visse grenser, anses for å ha fullmakt til å foreta rettshandler som faller innenfor disse grenser. Bussmann har fremstått for byggebransjen som prosjektsjef for Selekta i Norge, eller i hvert fall i Bodøområdet. (….). Spørsmålet blir dermed om en slik stilling sedvanemessig er tillagt kompetanse til å opptre på vegne av oppdrags-/arbeidsgiveren. I vår sak vil dette bero på etablert praksis innen byggebransjen. Det har ikke vært spesiell bevisføring om dette tema under ankeforhandlingen, men retten legger til grunn at en prosjektsjef gjennomgående oppfattes som en forholdsvis overordnet og selvstendig stilling, som i hvert fall gir innehaveren rett til å binde arbeidsgiveren for så vidt angår mer rutinemessige og dagligdagse spørsmål som oppstår under et byggeprosjekt. Retten antar videre at en prosjektsjef i Bussmanns situasjon også vil være berettiget til å inngå avtaler om utleie av arbeidskraft innenfor Selektas kjerneområde, som i en brosjyre er angitt til « utleie av arbeidskraft til byggebransjen – – som blir underlagt ledelsen hos bestilleren av tjenesten – – « , fortrinnsvis til en på forhånd fastlagt timepris. Dette synes for øvrig å ha vært Bussmanns funksjon i forbindelse med Fauske Helsetun. Lyyski har for øvrig forklart at Bussmann hadde rett til å underskrive avtaler, om enn ifølge Lyyski bare i samråd med ham. Retten legger etter dette til grunn at Bussmann hadde stillingsfullmakt i henhold til avtaleloven § 10 annet ledd”.

En stillingsfullmakt tilbakekalles ved at stillingsinnehaveren fjernes fra stillingen, jf. avtaleloven § 15:

”§ 15. Fuldmagt som omhandlet i § 10 andet led, tilbakekaldes ved, at fuldmægtigen fjernes fra stillingen”.

I medhold av lov har enkelte personer i selskaper og aksjeselskaper såkalt representasjonsfullmakt. Representasjonsfullmakt for ansvarlige selskaper finnes i selskapsloven § 2-21 om at ” ansvarlig selskap representeres utad av den enkelte deltaker, som også tegner dets firma.”. Har ”ansvarlig selskap styre, er det dette som representerer selskapet utad og tegner dets firma. Selskapsmøtet kan bestemme at bare ett eller flere styremedlemmer har rett til å tegne selskapets firma, og at de styremedlemmer som har slik rett må utøve den i fellesskap”, jf. 2-21 annet ledd. Avtalen kan derfor bli bindende etter selskapsloven § 2-22 nr. 2.

For aksjeselskaper følger av aksjeloven § 6-30 at ”Styret representerer selskapet utad og tegner dets firma,” men styret kan gi styremedlemmer og andre kompetanse etter aksjeloven § 6-31 til å tegne selskapets firma. Daglig leder representerer etter aksjeloven § 6-32 selskapet utad i ”saker som inngår i den daglige ledelse”.

En som har prokura har fått fullmakt til å inngå de fleste typer avtaler om alt som hører til driften av foretaket på vegne av foretaket, med unntak av å ”overdra eller behefte foretakets faste eiendom eller løsøre som kan registreres i skipsregisteret eller luftfartøyregisteret, eller opptre på dets vegne i søksmål,” jf. prokuraloven § 1:

”§ 1. Har en næringsdrivende gitt noen en fullmakt som uttrykkelig er kalt prokura, eller på annen måte betegnet noen som sin prokurist, er denne bemyndiget til å opptre på vegne av foretaket i alt som hører til driften av dette. Prokuristen kan likevel ikke uten uttrykkelig fullmakt overdra eller behefte foretakets faste eiendom eller løsøre som kan registreres i skipsregisteret eller luftfartøyregisteret, eller opptre på dets vegne i søksmål.

Om registrering av prokura gjelder bestemmelsene i lov om registrering av foretak”.