Krav om legitimasjon og aktsom god tro

Hvis medkontrahenten er blitt gjort kjent med fullmaktens grenser, og vet at fullmektigen eksempelvis ikke har lov til å gå over et visst beløp, er medkontrahenten i ond tro om at avtalen er i samsvar med fullmakten.

Imidlertid vil det kunne være situasjoner der medkontrahenten ikke forstod at fullmektigen ikke var legitimert til å inngå avtale, men faktisk burde ha forstått det, jf. ordlyden i avtaleloven § 11 første ledd ”burde han forstaat det”. Man sier derfor at kravet til god tro, innebærer at medkontrahenten må være i aktsom god tro. For at medkontrahenten skal være i aktsom god tro må fullmektigen være legitimert på en måte som gir medkontrahenten objektivt sett en berettiget forventning om at han har rett til å binde fullmaktsgiveren til avtalen. Det er ikke nok at medkontrahenten er i god tro. Den gode troen må også være aktsom.

Man legger således til grunn en aktsomhetsnorm ut fra hva en vanlig normal medkontrahent innenfor vedkommende bransje og livsområde hadde forstått av den avtalesituasjon som ble presentert. Dersom det eksempelvis er inngått avtale gjennom eks. stillingsfullmakt, og medkontrahenten burde ha skjønt at vedkommende person ikke hadde adgang til å binde selskapet, vil medkontrahenten ikke være i aktsom god tro, jf. LB 2000 s. 1190 (Borgarting lagmannsrett):

”Spørsmålet om Felleskontoret skal anses legitimert til å binde styret i dette tilfelle, kommer kun opp om PFI anses tilsluttet AFP-ordningen på grunnlag av Felleskontorets behandling av deres tilmelding, og lagmannsretten behandler det først. For at styret i så fall skal bli bundet, må det ha foreligget aktsom god tro på den annen side, jf avtaleloven § 11. Felleskontorets handlemåte viser at man her ikke var innforstått med at man stod overfor en bedrift som krevde særskilt styregodkjenning. Det relativt nye kravet om styregodkjenning kan ha vært utilstrekkelig innskjerpet internt, men lagmannsretten anser det mest sannsynlig at man ikke var oppmerksom på at PFIs avtale hørte under vedtektene § 3 c). Felleskontoret mottok uansett PFIs tilmelding uten å ta forbehold om godkjenning fra styret”.

Kravet om at den gode troen også må være aktsom, innebærer også at det ikke må bevises hva medkontrahenten faktisk visste – hvilket naturlig nok ofte kan være vanskelig. Det vil være tilstrekkelig å føre bevis for at en normalt oppegående medkontrahent innenfor vedkommende bransje ville vært i stand til å finne ut at fullmektigen handlet utenfor fullmakten i den konkrete avtalesituasjon.

Man må likevel alltid skille mellom legitimasjonsvirkninger og god tro. Hvis medkontrahenten er kjent med at fullmakten er overskredet – eksempelvis at styrets godkjennelse er en betingelse, spiller det ingen rolle at stillingen ellers normalt forutsettes å gi tilstrekkelig legitimasjon til å binde fullmaktsgiver. Mens spørsmålet om legitimasjon er en objektiv vurdering av hvilken kompetanse en fullmektig fremstår med utad i kraft av stilling eller frasagnsfullmakt, vil spørsmålet om god tro være en subjektiv vurdering om medkontrahenten kjente til fullmaktsoverskridelsen og for øvrig utviste tilstrekkelig aktsomhet ved ikke å få rede på fullmaktsoverskridelsen. Således var det et poeng i RG 1998 s. 318 (Borgarting lagmannsrett) at avtale ikke var inngått fordi medkontrahenten måtte skjønne at interne instrukser ble brutt, og det ble derfor ikke tatt uttrykkelig stilling til om stillingen innebar legitimasjon til å inngå en avtale av et slikt uvanlig omfang, som var noe tvilsomt:

”Den enkelte postfunksjonær må i kraft av sitt ansettelsesforhold i Posten ansees for å ha hatt stillingsfullmakt til å motta bestilling av billetter på vegne av Billettsservice AS, jf avtaleloven § 10 annet ledd. Det kan være tvilsomt om en så ektraordinær bestilling av billetter som i denne sak overhodet faller inn under stillingsfullmakten. Men under enhver omstendighet er det på det rene at postfunksjonæren ved denne anledning handlet i strid med interne instrukser”.

I RG 1998 s. 318 (Borgarting lagmannsrett) ble det foretatt en konkret vurdering om en som kjøpte og solgte billetter som næring var i aktsom god tro i forhold til at en postfunksjonær hadde lov til å selge 1130 billetter:

” Lagmannsretten finner at Gunnheim her ikke var i aktsom god tro. Det er nok så at instruksene ikke var kommet skriftlig til uttrykk, f eks ved oppslag ved skranken. Men Gunnheim hadde gjennom flere år hatt kjøp og videresalg av billetter som næring, og han kan ikke ha vært ukjent med at det ble krevet identifikasjon i form av navn og telefon ved reservasjon av billetter. Fremfor alt må han ha vært kjent med at det i bransjen gjennom flere år hadde vært praktisert visse begrensninger for hvor mange billetter hver enkelt kunde kunne reservere. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å gå inn på hvor konsekvent slike rammer har vært praktisert av de ulike arrangører. Det er tilstrekkelig å fastslå at Gunnar Eide AS, som arrangerte Claptonkonserten, i flere år hadde praktisert en slik grense, og at det vanlige hadde vært ti billetter. Denne konsertarrangøren er blant Norges største og har arrangert store konserter i flere tiår. Av bevisførselen fremgår videre at denne begrensning også var kommet til uttrykk i avisannonser. Kravene til Gunnheims aktsomhet skjerpes ved at han bestilte hele 1.130 billetter. Det er opplyst at dette tilsvarer henimot 20 % av det totale antall billetter. En effektuering av reservasjonen ville følgelig innebære at en meget stor andel billetter ville bli unndratt fra omsetning på vanlig måte. Gunnheim har fremhevet at han driver fullt lovlig forretningsvirksomhet. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å foreta noen nærmere vurdering av virksomhetens forhold til de ulike relevante rettsregler, men konstaterer at det gjennom Billettsservice AS foreligger et landsomfattende distribusjonsnett for å sikre tilgang til billetter i ulike deler av landet til samme pris. Av Gunnheims egen tapsoppstilling fremgår at billetter til kr 320 og 290 av ham blir solgt videre for henholdsvis kr 585 og 545, slik at disse type billetter blir mer enn kr 250 dyrere. Ved masseoppkjøp blir billetter raskere utsolgt. Omsetningen vris da i retning av fordyrende mellommannsvirksomhet. Den meget store reservasjon er et særlig klart eksempel på den virksomhet som konsertarrangører og Billettservice AS har søkt å motvirke ved bl a antallsbegrensning og krav til identifikasjon av kunden. Etter dette finner lagmannsretten det klart at Gunnheim ikke var i aktsom god tro forsåvidt gjelder interne forskrifter om fullmaktens rekkevidde, slik at han heller ikke av denne grunn kan gjøre gjeldende noe erstatningskrav mot Posten basert på avtalen, jf avtaleloven § 11 annet ledd. Det er da ikke nødvendig å gå inn på om Postens øvrige innsigelser mot hans erstatningskrav ville ført frem”.