Frasagnsfullmakt

En frasagnsfullmakt foreligger når medkontrahenten (tredjemann) har fått direkte melding fra fullmaktgiver om at fullmektigen har fullmakt til å handle på vegne av fullmaktsgiveren. Underretning av frasagnsfullmakt kan gis muntlig eller skriftlig direkte til medkontrahenten ”gjennem en særskilt erklæring til ham” etter avtaleloven § 13, eller fullmektigen kan utstyres med et skriftlig fullmaktsdokument fra fullmaktsgiver som han presenterer for medkontrahenten etter avtaleloven § 16 mv. En tredje mulighet som ikke er så praktisk, er å erklære fullmakten gjennom annonser i blader og aviser mv. etter avtaleloven § 14.

Fullmaktens grenser ved frasagnsfullmakt fremgår normalt av den meddelelse som medkontrahtenen har fått om fullmakten. Medkontrahenten behøver imidlertid ikke å få vite fullmaktens rammer/begrensninger for at det skal være gitt en frasagnsfullmakt. Manglende opplysning om fullmaktens grenser vil i slike tilfeller kunne innebære at fullmektigen fremstår som legitimert til å binde fullmaktsgiver til en avtale som er i strid med fullmaktens rammer, dersom medkontrahenten var i aktsom god tro. Se nærmere under ”Overskridelse av fullmakt”.

Frasagnsfullmakt kjennetegnes ved at det både er gitt meddelelse av fullmakt mellom fullmaktsgiver og fullmektigen, og mellom fullmaktsgiver og medkontrahent. Den kalles derfor sammen med stillingsfullmakt som selvstendig fullmakt, fordi den eksisterer for medkontrahenten uten å kjenne til meddelelsen fra fullmaktsgiver til fullmektig.

Frasagnsfullmakten er således synbar for andre enn fullmaktsgiver og fullmektigen, og det medfører at fullmektigen fremstår som legitimert – og kan binde fullmaktsgiver utover fullmaktens rammer dersom medkontrahenten var i aktsom god tro. Dersom fullmaktsgiveren ikke har meddelt fullmakten til andre enn fullmektigen og fullmakten ikke fremgår av stillingen til fullmektigen, er det snakk om oppdragsfullmakt.

Det vil ved frasagnsfullmakt alltid være et vilkår at vedkommende som har gitt frasagnsfullmakten har vært kompetent til å opptre som fullmaktsgiver, dersom fullmaktsgiver er et foretak, organisasjon mv., jf. Rt. 1999 s. 353:

”Hans stilling som administrerende direktør i HTS Sport ga ham selvsagt heller ikke fullmakt til å pådra HTS en slik forpliktelse. Derimot er det atskillig som kan tale for at Hestvedt hadde fått i oppdrag av Torgersen å gi SBC et slikt tilsagn, og at en slik fullmakt ble bekreftet ved Torgersens telefaks 25 oktober 1995, slik at det – i så henseende – kan sies å ha foreligget en frasagnsfullmakt. Jeg viser særlig til at Torgersen i telefaksen bekrefter at Hestvedt var den rette til å avklare de gjenstående finansieringsspørsmål. For mitt standpunkt i saken er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse problemstillinger. For ordens skyld bemerkes likevel at Torgersen selvsagt ikke hadde kompetanse til å gi Hestvedt en mer omfattende fullmakt enn den han selv hadde som daglig leder i HTS, jf aksjeloven § 8-7. Det sentrale spørsmålet i saken er, slik jeg ser det, knyttet til Torgersens forhold”.

Tilbakekall av frasagnsfullmakt må skje på samme måte som den er gitt. Ved frasagnsfullmakt gitt ved særskilt erklæring til medkontrahenten må tilbakekalles gjennom særskilt erklæring, jf. avtaleloven § 13. Frasagansfullmakt som er meddelt medkontrahenten i et særskilt fullmaktsdokument, tilbakekalles etter avtaleloven § 16 ved at ”den paa fuldmagtsgiverens forlangende enten gives tilbake til ham eller tilintetgjøres”. Tilsvarende skal fullmakt som er kunngjort i blader og aviser etter avtaleloven § 14 kalles tilbake ”ved en erklæring, som kundgjøres paa samme vis”.