Tilbakekall og endring

Testator kan fritt tilbakekalle eller endre testament, når noe annet ikke er fastsatt som eksempelvis arvepakt, jf. arveloven § 55.

Fremgangsmåten for å tilbakekalle eller endre testament er gitt i arveloven § 57 og går i korthet ut på at tilbakekall må gjøres i nytt testamenet i testaments former etter reglene i kap. VIII. Det absolutt vanligste og tryggeste er at tilbakekallet gjøres i et nytt testament, der tidligere testament tilbakekalles.

Eventuelt kan tilbakekall skje etter alternativene i arveloven § 57 annet ledd første punktum om at testator har ødelagt det eller foretatt overstrykning som gjør det « truleg » at testamentet ikke lenger skal gjelde eller etter arveloven § 57 annet ledd annet punktum om at det på grunn av omstendigheter som senere er kommet til er ”tvillaust” at testamentet ikke skal gjelde:

Ӥ 57.

Om tilbakekalling og endring av testament gjeld reglane i kapittel VIII. Regelen om stadfesting i § 48 gjeld likevel ikkje når nokon som er under 18 år vil tilbakekalle eit testament.

Når ein testamentarisk disposisjon kan kallast tilbake utan stadfesting, fell disposisjonen dessutan bort når dokumentet er øydelagt eller overstroke så det er truleg at disposisjonen ikkje skal gjelde. Vidare fell ein testamentarisk disposisjon bort når det på grunn av tilhøve som seinare er komne til, er tvillaust at han ikkje skal gjelde.

I tillegg til reglane i første og andre ledd gjeld for gjensidig testament at tilbakekalling eller endring berre er gyldig når den andre testator har fått kunnskap om det før arvelataren døydde, med mindre det var umogeleg eller det etter tilhøva ville vere urimeleg vanskeleg å varsle den andre testator”.

Tilbakekall skjer normalt gjennom nytt testament, der det eldre testamentet tilbakekalles, jf. LB 2007 s. 49427 (Borgarting):

”Etter arveloven § 55 står testator som hovedregel fritt til å tilbakekalle eller endre et testament. En praktisk fremgangsmåte er i så fall å opprette et nytt testament, til erstatning helt eller delvis av det gamle. I vår sak er det enighet om at dokumentet betegnet som testament og som ble opprettet av ekteparet i 1982, ikke gir grunnlag for å anse 1981-testamentet tilbakekalt eller endret. Endringene som ble formulert i det nye dokumentet fikk ingen « formalisering » etterpå, slik E forutsatte i brevet av 29. september 1982 til advokat Kjerschow. Spørsmålet er derfor om testamentet kan anses bortfalt eller endret på annen måte.Etter arveloven § 57 annet ledd første punktum faller et testament bort når testator har ødelagt det eller foretatt overstrykning som gjør det « truleg » at testamentet ikke lenger skal gjelde. Heller ikke denne bestemmelsen er aktuell i vår sak”.

Etter arveloven § 57 annet ledd første punktum faller dessuten et testament bort når testator har ødelagt det eller foretatt overstrykning som gjør det « truleg » at testamentet ikke lenger skal gjelde.

Videre faller testamentarisk disposisjon bort etter arveloven § 57 annet ledd annet punktum når det på grunn av omstendigheter som senere er kommet til er ”tvillaust” at disposisjonen ikke skal gjelde. Tvillaust er et meget strengt beviskrav, som ikke etterlater rom for tvil i forhold til hva testator hadde villet ønske. Det skal således svært mye til for at vilkåret tvillaust ansees som oppfylt bevismessig, jf. LB 2007 s. 49427 (Borgarting):

”Bestemmelsen er også drøftet i Rt-1987-1434. På side 1439 uttalte førstvoterende i den enstemmige dommen bl.a. at det etter hans syn vil « …være meget uheldig om spørsmålet om hvorvidt et testament skulle gjelde, skal bero på en bevisføring om hvorvidt testator har endret mening, dette ikke minst fordi en testators mening jo kan være skiftende. … » Etter dette må det kunne sluttes at det skal meget til for at ekteparet D/Es testament « tvillaust » er falt bort. Det må kreves godtgjort omstendigheter eller forhold som samlet sett gjør det tilnærmet sikkert at ekteparet D/E ikke lenger ønsket testamentet lagt til grunn på skiftet etter dem. Lagmannsretten kan, i motsetning til byfogdembetet, ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å slutte at testamentet « tvillaust » er falt bort”.